Tragedie i Patagonia. (Oppdatert med bilder)

Tykk sort røyk stiger opp over Fitz Roy breen. Ved beina mine ligger en blodig og forslått tysk klatrer og jamrer seg. Det er knapt 24 timer siden vi landet på Patagonsk jord, men vi befinner oss allerede i hjertet av fjellene, midt i en alvorlig redningssituasjon som nettopp tok en absurd og tragisk vending. 

Patagonia legger ingenting imellom. Allerede under bilturen inn forstod vi at de neste 7 ukene kom til å by på store inntrykk. 

Da vi ankom El Chaltén lørdag ettermiddag var sesongens første skikkelige værvindu et faktum og det lille tettstedet var praktisk talt ribbet for klatrere. Vi øynet muligheten for å få klemt inn en klatretur så vi pakket sekkene i en fei og knappe to timer etter ankomst la vi i vei langs Rio Elétrico mot Piedra Del Fraile. Utmattet og døgnville etter den lange reisen fra Norge satt vi opp teltet i bunn av bakken som leder opp til bivuakken Piedra Negra. Søndag morgen går vi de 1000 høydemetrene og setter opp teltet her. Været er perfekt, men Lars føler seg dårlig etter mange netter uten søvn og kollapser på liggeunderlaget i solen. Han er knapt våken de neste timene.

Anmarsjen fra Piedra Fraile til Piedra Negra. I bakgrunnen ses Cerro 30 Aniversario. 

Teltet vårt på Piedra Negra. i Bakgrunnes ses Aguja Guillaumet. 

Omkring klokken 1500 dukker en ensom skikkelse opp over Paso del Cuadrado. Jeg biter meg merke i hans noe sjanglende og upresise gange, men tenker ikke mer over det før han ankommer leiren. Skikkelsen heter Ralph og forteller oss at klatrepartneren hans ved navn Dietmar tre timer tidligere har falt i en bresprekk midt på Fitz Roy breen. Videre forklarer han at fallet må ha vært på om lag 25 meter, at Dietmar var ute av syne og trolig er stygt skadet. Han gråt og kommuniserte dårlig og usammenhengende da Ralph forlot ham for å hente hjelp. Tau var ikke i bruk under fallet, men Ralph forteller at han kastet ned et tau før han forlot stedet.

Jeg finner frem satellittelefonen vi har lånt med oss fra Norsk Tindeklub og ringer nasjonalpark-kontoret i El Chaltén. Mens vi driver med dette ankommer en lokal guide ved navn Manuel og hans to klienter leiren etter en 12 timers klatretur til Ag. Guillamet. Etter litt hektisk telefonering og pakking begynner undertegnede, Lars, Ralph, Manuel og hans tyske klient Michael å gå mot Fitz Roy breen. Vel oppe i passet Paso del Cuadrado peker Ralph ut hvor på Fitz Roy breen ulykken skjedde. Han har lagt igjen en sekk for å markere stedet og vi ser det tydelig. Etter litt konferering begynner jeg sammen med Lars og den tyske klienten Michael å gå mot fall-stedet. Terrenget er stort sett snødekt bre, men et par hundre meter består av kraftig oppsprukket blåis og moreneavsetninger.

Bilde av Fitz Roy nord breen tatt fra Paso del Quadrado. Massivet i midten er Pollone fjellene menst Torre rekken ses til venstre. Dietmar ligger nå i en sprekk omtrent midt på breen klokka 5 for den store snørenna under Aguja Standhardt. 

 Like før vi ankommer ryggsekken som markerer fall-stedet, tar vi en kort pep talk og blir enige om vår videre fremgangsmåte. Klokken er nå omkring 18:00, Dietmar har ligget 6 timer nede i sprekken og jeg antar at det er lite håp om å finne ham i live. Fall-stedet befinner seg på toppen av en liten bulk i terrenget med relativt store tverrsprekker. Det er klassisk gjennomslagsterreng som enhver person med grunnkurs bre ville forstått farene ved. Den stekende solen og høye temperaturen har dessuten ført til at det tykke snødekket er pill råttent. Taktikken vår var å nærme oss nedenfra. Vi er bare tre i taulaget og jeg vurderer at fordelene ved kjøttvekt i nedoverbakke vil være verdt den ekstra risikoen vi tar ved å bevege oss over brorparten av sprekkene nedenfra og opp.

Det vil dessuten være lettere å returnere denne veien med en evt. skadet person.

Vel fremme ved hullet ser jeg at Ralph har plassert en isøks i snøen og at to ender av samme tau forsvinner ned i sprekken. Sprekken er om lag 1,5 meter bred i toppen, svakt v-formet og med glatte slette isvegger. Tauene forsvinner og jeg ser ingen tegn til Dietmar. Jeg roper ned i mørket og får til min store lettelse umiddelbart svar. Han er i live og ved bevissthet, men snakker usammenhengende og har vanskelig for å følge mine instrukser. Dårlige engelskkunnskaper bidrar til disse kommunikasjonsvanskene. Etter mye om og men, får jeg indikasjoner på at Dietmar har klart å feste seg til tauet. I mellomtiden har jeg gravd ned to økser og bygget en utlignet standplass bak meg. Øksene er korte klatreøkser som egner seg dårlig til formålet, men etter en del jobb får jeg et resultat jeg er fornøyd med. Jeg slår i tillegg en knute på vårt hovedtau som jeg fester i standplassens sentralpunkt for å ha en back-up i tilfelle standplassen i den råtne snøen skulle ryke.

Jeg rigger en 1/3 talje med micro traxion og prusik, legger en ryggsekk på snøleppa for å unngå tauskjæring og begynner å heise. Prusiken biter dårlig på det tynne tauet, men sakte men sikkert kommer Dietmar til syne der nede i mørket. Jeg heiser til jeg når heiseløkka bak på selen hans og får trukket ham den siste meteren opp på snøen. Han er stygt forslått og blør fra et sår over venstre øye. I tillegg klager han over store smerter i høyre fot. Denne viser seg å være brukket tvert av. Det er imidlertid ikke et åpent brudd og sirkulasjonen later til å være intakt. Jeg får plassert ham over på et liggeunderlag og lagt han i et slags stabilt sideleie som han er komfortabel med. Jeg legger en varmejakke over han, trekker vindsekken min under hele liggeunderlaget og snurper igjen toppen. Nå ringer jeg Manuel for å oppdatere ham på statusen vår og han svarer at han skal bringe beskjeden videre til hjelpemannskapene som er på vei til fots fra Piedra el Fraile. Mens jeg sysler med dette ser vi et helikopter passere over oss. Det er et lite og spinkelt helikopter med vanlig bensinmotor, men lettelsen er stor da vi vet at helikopterredning svært sjelden forekommer her i massivet.

Her har vi nettopp fått Dietmar opp av sprekken og lagt ham på liggeunderlaget. Kort tid etterpå dukket helikopteret opp.

Etter å ha sirklet over oss et par ganger forsvinner helikopteret bak en kolle på breen og forsvinner ut av syne. Kort tid etter høres det et metallisk smell og vi ser tykk svart røyk stige opp over breen. Det er åpenbart at noe fryktelig galt har skjedd, men vi må likevel få stabilisert vår egen situasjon før vi kan tenke på å gjøre noe mer. Jeg forsøker å ringe opp igjen Manuel for å oppdatere ham, men kommer ikke gjennom. Jeg samler sammen alt utstyret og ved sprekken og vi reverserer taulaget mens jeg trekker Dietmar etter meg i vindsekken. Mens vi holder på med dette dukker det opp en skikkelse i horisonten der hvor helikopteret gikk ned. Han vinker på oss, og vi bekymrer oss for om det kanskje kan være piloten, men det er lite vi kan gjøre så vi fortsetter å reversere taulaget. Vel nede i flatt og trygt terreng setter Lars og Michael opp et lite telt som ligger i en av sekkene til tyskerne og vi får plassert Dietmar i dette. Mens Lars og Michael håndterer Dietmar i teltet, kommer personen fra helikopteret nærmere og vi ser at han bærer ryggsekk og er kledd for fjellet. Han presenterer seg som Jimmy, forteller oss at helikopteret styrtet, piloten er død og at han selv klarte seg relativt uskadet. 

5 minutter senere. Jeg har fått Dietmar over i vindsekken. I bakgrunnen ses røyken fra helikopterhavariet. 

Jimmy er en del av den Argentinske frivillige redningsgruppen som er på vei til fots og tar over ledelsen til tross for å nettopp ha vært med på et fatalt helikopterhavari. Vi lager en taubåre, gir Dietmar smertestillende tabletter og begynner å transportere ham tilbake mot Paso de Cuadrado. Vi binder oss inn i taulag med det resterende tauet fra båren og trekker Dietmar etter oss. Når vi kommer til passasjen med morenemasser og is blir det mer krevende da vi må løfte og bære gjennom det oppsprukne ulendte terrenget. Dette blir også svært smertefullt for Dietmar da det er vanskeligere å holde det skadde beinet stabilt.

Etter å ha stabilisert Dietmar og gitt litt behandling i telt. Forbereder vi transport med taubåre. Jimmy som overlevde helikopterstyrten til høyre i bildet. 

Når terrenget var flatt slepte vi Dietmar i taubåren som en del av taulaget. 

I det vi kommer oss over på snødekke igjen har det blitt mørkt og vi begynner å se en strøm av hodelykter komme mot oss ned bakken fra Paso del Cuadrado.

Her har vi karret oss gjennom sprekkområdet og det er i ferd med å bli mørkt. I bakgrunnen ses den første puljen fra redningsgruppen. De har på dette tidspunktet gått i om lag 6 timer. Vi demonterer taubåren i påvente bytte til bedre egnet transportmiddel. 

Redningsgruppens første lag er i gang med å kle på Dietmar en kjemisk varmevest før videre transport. 

Polstret og snart klar for transport i bedre egnet båre.

Fra heisingen opp mot Paso del Quadrado.

Den frivillige redningsgruppen er velorganisert og mannsterke. Redningsaksjoner organiseres og styres av stedets lege Carolina via radiokommunikasjon fra El Chaltén. Innsatsen denne dagen var på om lag 30 personer organisert i tre grupper, alle med spesifikke arbeidsoppgaver. Etter å ha plassert Dietmar over i en mer egnet slede, undersøkt skaden nærmere og kledd på ham en kjemisk varmevest. Startet det omstendelige arbeidet med å transportere pasienten ved hjelp av motvektsheising 500 høydemeter over Paso del Cuadrado og ved hjelp av utfiring og bæring 1200 høydemeter ned til Piedra del Fraile. Her ventet det en firehjuling som transporterte Dietmar langs Rio Eléctrico tilbake til veien, sivilisasjonen og etter hvert sykehuset. Arbeidet tok hele natten. Dietmar var utrolig heldig som overlevde med bare en brukket fot, hjernerystelse, noen blåmerker og kutt. Helikopterpiloten vil aldri returnere til sine tre barn. 

                                                                              Embothrium coccineum

Ulykken og helikopterhavariet skaper ikke uventet furore i det lille klatresamfunnet her nede. De to tyske klatrerne begikk en utilgivelig tabbe ved å ikke benytte tau på snødekt bre, og under de rådende forholdene er feilgrepet spesielt vanskelig å rettferdiggjøre. Ulykken statuerer også et eksempel på et klatreområde i endring. Områdets popularitet har økt betraktelig de siste par årene og det er ikke lenger bare eliteklatrere med solid erfaringsbakgrunn som begir seg ut på eventyr her. I 2012 ble det utgitt et omstendelig førerverk for området og dette bidrar på sin måte til den økte trafikken. Mange av de involverte vi har pratet med i dagene etter ulykken tar nok en gang til orde for at regionen sårt trenger et egnet redningshelikopter og piloter med den nødvendige kompetansen. Søndagens ulykke føyer seg inn i rekken av hendelser de siste par årene som underbygger dette behovet. Dagen før hendelsen med Dietmar ble to Italienere reddet på lignende vis etter et åpenbart umodent og testosteronpreget forsøk på å klatre Cerro Torre i dårlig vær. 

Utfordringen er at Argentinas klatretradisjon er relativt ung og mangler den nødvendige politiske slagkraften for å få dette til. Argentinske myndigheter har liten eller ingen forståelse for klatring som aktivitet og rasjonell argumentasjon faller derfor ofte til jorden. Frykten er nå at helikopterhavariet skal gjøre vondt verre og føre til tvungne restriksjoner på klatringen i området, men bare tiden vil vise om denne frykten er berettiget.

Et nevneverdig lyspunkt i tilværelsen her nede er at parallelt med dramatikken som utspilte seg på Fitz Roy breen, så klarte tre norske klatrere å benytte værvinduet til en flott bestigning av det ikoniske fjellet Cerro Torre. Martin Skaar Olslund, Endre Vonheim og Lars Martin Solberg besteg fjellet via Ragni ruta på vestsiden av fjellet søndag 14. desember og returnerte med store smil til El Chaltén på tirsdag ettermiddag. Gratulerer!      

Sesongstart i Hunnedalen: C.R. "Lysebekken"

   

Søstersen ankom oljebyen omtrent samtidig som det begynte å dukke opp bilder av frossent vann fra Hunnedalen på sosiale medier. Drømmen lever! Forsesongen på is har latt vente på seg i år, men den 2. desember var det endelig på tide å finne frem øksene.

Hva var det vi skulle igjen?

Lysebekken ligger i underkant av 3 km inn på den T - merkede stien til Sandvatn Turisthytte og byr på tre korte taulengder med mye treerklatring og litt firerklatring mot toppen. 

Lysebekken

Et Hunnedalsrack for sesongens første istur består vanligvis av et godt utvalg fjellsikringsmidler. Til vår store overraskelse var Lysebekken allerede feit nok til å kunne klatres utelukkende på skruer så nøttene fikk stort sett henge i fred på selen. Ikke verst!

Første stand. 

Søstersen følger på første lengden

Søstersen følger på andre lengden 

Siste tauelengde. Flotte forhold!

Endelig vinter igjen. Siste tauet. 

Mari topper ut. 

Returen går mot nordvest. God tur!

 

Gjesteinnlegg fra søstersen: Friåret - medaljens bakside.

Noen ganger er cruxet på buldretur ikke bulderne i seg selv, men å komme seg til parkeringsplassen.  Dette er historien om Louis og Mari på klatretur gjennom Europa.

Det begynte bra, fant et røverkjøp av en bil, bare et ørlite startproblem, ingenting å tenke på, ”om det blir verre kan vi jo bare fikse det billig i Frankrike!”. Tøffet avgårde mot Sveits, det ble verre, vondt i magen hver gang man vrir om tenningen, manner seg opp til prosjektene, møter veggen allerede på parkeringsplassen. ”Bare vi kommer oss til Frankrike og billig verksted”. Tanken er god, men ingen av oss kunne forutse at verkstedmannen, etter en måned inn og ut av verksted, tidvis tauing av bil og bytting av verksted, skulle trekke på skuldrene og sende oss avgårde med ødelagt bil og en flaske champagne. Europaturneen endte i Font.

At transportmiddelet etter planen skulle fungere som vårt hjem er en annen historie, men jeg kan røpe et stikkord: veggedyr. Eiendelene våre ligger sitt andre døgn i fryseren i dette øyeblikk.

All ulykke til side, det har vært en ille bra tur. For meg (Mari aka søstersen) var dette premiere på lang klatretur. Og etter mye syting og nedpsyking skjønte jeg på slutten av turen hva det hele dreier seg om. Man må finne buldere man passer, og det er ingen skam. Med andre ord, jeg omfavnet krimperen i meg. Louis varmet opp med kyssesyken før avreise, men fikk støtet det bort i Sveits og inntok Font med friskt mot og nylig oppdagelse av antihydral.

Hvis det skulle være tvil, fontfilmen er klippet og redigert av meg, så all seksualisering av Louis tar jeg det fulle og hele ansvaret for. 



Fontainebleau 2014 from Shitty Productions on Vimeo.  

Og her, filmen fra tidligere i høst:

Swiss 2014 from Shitty Productions on Vimeo.

Etter jul skraper vi sammen våre hardt opptjente grunker og gryn og prøver lykken i USA. Leiebil denne gangen.

C.R. "Taurus" på Tauveggen.

Endelig tilbake i Bratte Rogaland etter en travel sommer i fjellheimen. Det er bare søndag, men uke 36 lukter allerede granitt. Etter litt innledende cragging, buldring og plastikkjukking kommer meg og Mr. Lovely oss endelig av gårde på noe større fredag morgen. Etter en kjapp barnehageleveranse i ni draget hiver vi oss på fergen til Tau. Muligens litt seint med tanke på at jeg skal føre Bjørndalstraversen i Rosendal i morgen tidlig, men pytt, carpe diem osv.

 I det vi skimter Tauveggen gjennom ruta på Yarisen oppdager vi imidlertid et problem. Etter at Svotunellen åpnet har veimyndighetene åpenbart valgt å stenge den gamle veien langs Tysdalsvatnet med hengelåst bom. På vestsiden av tunnelen gir vi raskt opp, men en sympatisk plassert steinsperring på østsiden tillater akkurat passering i småbil. Takk og pris!

Cruxet er passert. Resten er cruising.

Lite trafikk langs Tysdalsvannet om dagen.

Klokka blir 12:00 før vi kommer i gang med klatringen. Litt kjapp hoderegning indikerer likevel at vi skal klare å forsere rutas 8 taulengder før det blir mørkt, men jeg begynner å ane konturene av en slitsom arbeidsdag i Hardanger på lørdag. Pytt, pytt, YOLO osv.

Mr. Lovely leder svalengdene opp til Taurusdiederet som starter til høyre for de store overhengene.

Etter litt innledende scrambling begynner vi klatringen over svaplata som leder til det store diederet på Taurus. Topoen er sjarmerende diffus, men av og til er det deilig å avskaffe toposlaveriet og bare stole på seg selv. Vi leder i blokker for å slippe all utstyrsbyttinga (noe som for øvrig er et hett #Joikatips for å komme under den gyldne 10 timers grensa på Via Lara til våren) og Mr. Lovely er først ut.

Nye sko for anledningen. Tenaya Tatanka er presis og komfortabel og egner seg godt på lengre turer uten for mye jamming.

I det vi ankommer diederet tar jeg over ledinga gjennom et par femmerlengder. Trivielle saker, men vær generelt obs på løse blokker. Dette gjelder for øvrig hele ruta.

Bratt fjellklatring i kjent Rogalandsstil.

Godt med en luftetur før Mr. Lovely vender nesa offshore igjen.

Alle fjellnisser trenger en YES MAN. Vi er hverandres.

Mer dieder.

Shield lite hjelm. 239 gram med fashion, sikkerhet og velbehag.

Superkomfy ny lett sele fra Edelrid. 325 gram i medium. Atmosphere.

Bratt og eksponert klatring i traversen på 6 taulengde.

Standplass før cruxlengden

September dreams.

Syvende taulengde.

Cruxlengden.

 Rutens høydepunkt er syvende taulengde som følger et luftig dieder til delvis hengende stand etter 50 meter. Godt sikret, fast og fint. Skumringen var nå et faktum så vi fant frem hodelyktene før siste taulengde. Jeg mistet like godt batteriene ut av min lykt så fikk klare meg uten. Ledet den siste 5+ lengden 30 meter videre opp diederet før en exit ut på hylle til venstre markerte slutten på den skikkelige klatringen. Herfra til topps er det ca to taulengder med hei og hå, aka, bushwacking. Mr. Lovely foreslo at vi skulle beholdet tauet på, noe som under de rådende lysforholdene viste seg å være lurt. Helt siden kaptein rødskjegg døde på Goks i sommer har jeg tenkt mye på egne vaner i forhold til usikret scrambling og konkludert med at det ofte er verdt den ekstra tiden det tar. Spesielt på slutten av en vegg er det fort gjort å bli litt fartsblind når terrenget legger seg og man higer etter å nå toppen. Bra tiltak Mr. Lovely!

Returen går mot vest, er godt vardet i starten og avslutter ned den store steinuren man ser fra veien. ca 1,5 timer tilbake til bilen, for min del med iPhone-lommelykt som eneste lyskilde. Fungerte utmerket. 

Jørpeland Pizza.

Eilog: De neste 24 timene ble bratte for min del. Etter en burger på Jørpeland, 00:40 ferja til Stavanger og avlevering av Mr. Lovely vendte jeg nesen mot Uskedalen. Rakk 02:30 ferja fra Mortavika til Arsvågen og kjørte derfra via Odda og Folgefonntunellen til Rabben camping i Uskedalen. Ankom klokka 06:00, noe som var i grevens tid da DNT gjengen hadde bestemt seg for alpin start for Bjørndalstraversen klokka 06:30. Pakka sekken i en fei, spiste litt frokost før 13 timer på jobb. Sov godt natt til søndag fåsds.

C.R. "Luft vind ingenting" Direkte

Det er temmelig nøyaktig ett år siden meg og Wang the Barbarian ruslet i underbuksa opp mot Vestveggen på Store Skagastølstind for å klatre ruta med samme navn. Også i år har jeg holdt klatrekurs for Breoppleving i Hurrungane med Henning og tradisjonen tro legger vi søndagsturen til Vestveggen på Storen. Avreisetidspunkt, anmarsjbekledning og utrustning er mistenkelig likt fjoråret, men denne gangen blir joikasticksene lagt igjen til fordel for øks og staver. I år skal vi uansett heise sekkene.

Henning har fylt 30 siden sist og som et ledd i prosessen med å takle overgangen til 30 årene har han brukt en del tid på fasttau i veggen for om mulig å snuse frem noe nytt. Den noe omdiskuterte stilen ovenfra og ned er såvidt meg bekjent aldri tidligere praktisert i Hurrungane, men de siste par årene har stadig flere linjer sett dagens lys som følge av denne tilnærmingen ellers i landet, så hvorfor ikke også her? Potensialet for nye og hardere ting i de brattere veggene her oppe er stort.

Vestveggen i all sin prakt. Skagastølsrisset ses tydelig i høyrekant. Originallinja på "Luft vind..." passerer under den åpenbare vannstripa til venstre i bildet for så å traversere inn igjen via den åpenbare svatraversen som splitter samme vannstripe. 

Til venstre for Vestveggen går den noe sagnomsuste ruta "Luft vind ingenting" (7+). Originalruta omgår den bratte starten av veggen via et rennesystem ut mot venstre for så å traversere inn igjen i andre taulengde. Henning hadde imidlertid rensket og pusset en mer direkte variant rett opp via to taulengder med bratte riss og kaminer for så å gjenforenes med originalruta i tredje taulengde. Målet for dagen var derfor å få friklatret disse for så å fullføre via originalruta til topps.

Anmarsjen hadde mye mindre snø enn tidligere, men desto mer utsatt og løs småklyving.

Risset til høyre er den felles starten til "Vestveggen" og "Skagastølsrisset". Dieder/kaminlinja til venstre for denne er vår direktestart. Klatrerne på bildet er Roald med følge. 

Etter hvert som vi nærmet oss veggen begynte vi å skimte et annet taulag. Vi visste at Nortindspiren Roald skulle på Vestveggen i dag sammen med en kompis, men jaggu ser det ikke ut som de klatrer på direktevarianten til "Luft vind.."? Hva skjer? Er det noen som prøver å snappe prosjektet foran nesene våre? Når vi nærmer oss får vi etter hvert klarhet i at de tenkte seg på Vestveggen, men har klatret feil. Etter litt frem og tilbake ender de opp med å traversere seg inn i Vestveggen via et hyllesystem. Dessuten later det til at de har dratt i noen sikringer her og der så fribestigningsgulroten er fremdeles inntakt. Jeg får første taulengde. Bratt, kul klatring på store tak gjennom til en slags diederkamin preget av vannsig og mose. Overraskende fint med klatring i 6+/7- land. Standplass i Nisje.

På første stand. 

 Klatring på enkelttau, heising av sekk på halvtau og sikring av andremann på microtraxion. Nye tider.  

 Neste lengde begynner i en gapende kamin som man forlater mot høyre til fordel for en hylle under et bratt sjefsriss. Håndrisset jammes til bøtter før en intrekat travers under og gjennom en overlapp leder til standplass på hylle med en del løsgods. Grad 7? Her møter direktevarianten originalruta.

Rett opp fra stand i andre lengde. 

Andre taulengde. 

Henning har ankommet jammerisset.

Knelås

Bratt jamming beste rett sort, midt i Storens vestvegg. 

Slutten av jamminga, travers neste. Omtrent herfra traverserte team Roald mot høyre og inn i Vestveggen. 

      

Like før stand etter andre lengde. 

Henning på stand under første syverlengden på "Luft vind" 

Neste taulengde er min. Litt transportklatring ut fra stand til flott riss gjennom sva og opp gjennom liten overlapp. Til tross for god beta fra Henning tryner jeg i laybacken like før bøttene og fribestigningen er brent. Skuffende, men jeg minner meg selv på at veien er målet og klatrer opp gjennom overlappen til stand. Henning følger ikke uventet i fri.

Omtrent der jeg tryna. Fantastisk klatring. 

Henning forserer overlappen i tredje lengde. 

Passende rutenavn. 

Neste lengde er cruxet på "Luft vind ingenting" grad 7+ og her får Henning glede av forarbeidet sitt fra forrige uke. Sjuplussklatring med til dels utfordrende og blindt sikringsarbeid rett ut fra stand. Lang og fet taulengde. Glad jeg ikke er ropegun i dag.

                 

                             

Cruxlengden unnagjort. 

Noen ganger er det fett å klatre på topptau. Sommersesongen har gjort grove innhugg i klatreformen, men, jeg følger i fri og ankommer stand med blodsmak i kjeften. Redpoint til tross. Solid leda Henning! 

Crux - sekvensen 

Det er ikke over før feitedama synger. 

Luft

Jøgg of glory

Lvngthdrm!

Ikke akkurat bivvyhyllepotensiale. 

 Vi er nå på høyde med standplassen etter 6+ lengden i vestveggen. En luftig, men enkel lengde senere og vi befinner oss under det fryktede liggende cruxdiederet fra Vestveggen. Henning ligger øverst i tauet, men det oppstår likevel en diskusjon om hvem som skal ta denne lengden. Jeg gjør det klart for Henning at jeg ikke ønsker å ødelegge de gode vibrasjonene fra min onsight av denne lengden på vår forrige tur og foreslår at han også må få ledet denne lengden. Dessuten har du ikke sekk! Noe motvillig svømmer Henning seg opp diederet som egentlig ikke har så mye med klatring å gjøre i god stil og jeg opprettholder lengdens gode flow ved å følge i fri. Deilig.

Ingen 8C i Spania kan forberede deg på dette.

Vi er på hylla før utstegsrampa som leder til toppen av svaene. 

Vel oppe på stand, ringer Henning mora si og overbringer den leie beskjeden om at han, til tross for sine beste intensjoner, ikke rekker tilbake til Sogndal og deres avtalte familiemiddag klokken 8. 

Hjem til sen middag, takk for turen.

Epilog: Såvidt oss bekjent har ingen tidligere klatret de to direkte taulengdene inn i "Luft vind ingenting" i fri. Roald med følge klatret en del av lengdene like før oss, men med innslag av A0 på andre taulengde. (Mulig de gikk førstelengden i fri?) Det henger en del baileutstyr på første standplass som vi antar er fra repetisjonsforsøk på Luft vind ingenting. Om vi skal tro Barbaren og sensommerværet holder mål blir det uansett flere nyheter fra denne veggen fremover. 

Ha en fortsatt god joikasommer!