Gjesteinnlegg fra søstersen: Friåret - medaljens bakside.

Noen ganger er cruxet på buldretur ikke bulderne i seg selv, men å komme seg til parkeringsplassen.  Dette er historien om Louis og Mari på klatretur gjennom Europa.

Det begynte bra, fant et røverkjøp av en bil, bare et ørlite startproblem, ingenting å tenke på, ”om det blir verre kan vi jo bare fikse det billig i Frankrike!”. Tøffet avgårde mot Sveits, det ble verre, vondt i magen hver gang man vrir om tenningen, manner seg opp til prosjektene, møter veggen allerede på parkeringsplassen. ”Bare vi kommer oss til Frankrike og billig verksted”. Tanken er god, men ingen av oss kunne forutse at verkstedmannen, etter en måned inn og ut av verksted, tidvis tauing av bil og bytting av verksted, skulle trekke på skuldrene og sende oss avgårde med ødelagt bil og en flaske champagne. Europaturneen endte i Font.

At transportmiddelet etter planen skulle fungere som vårt hjem er en annen historie, men jeg kan røpe et stikkord: veggedyr. Eiendelene våre ligger sitt andre døgn i fryseren i dette øyeblikk.

All ulykke til side, det har vært en ille bra tur. For meg (Mari aka søstersen) var dette premiere på lang klatretur. Og etter mye syting og nedpsyking skjønte jeg på slutten av turen hva det hele dreier seg om. Man må finne buldere man passer, og det er ingen skam. Med andre ord, jeg omfavnet krimperen i meg. Louis varmet opp med kyssesyken før avreise, men fikk støtet det bort i Sveits og inntok Font med friskt mot og nylig oppdagelse av antihydral.

Hvis det skulle være tvil, fontfilmen er klippet og redigert av meg, så all seksualisering av Louis tar jeg det fulle og hele ansvaret for. 



Fontainebleau 2014 from Shitty Productions on Vimeo.  

Og her, filmen fra tidligere i høst:

Swiss 2014 from Shitty Productions on Vimeo.

Etter jul skraper vi sammen våre hardt opptjente grunker og gryn og prøver lykken i USA. Leiebil denne gangen.