C.R. Vestveggen Store Skagastølstind

"Vestveggen?, er det forsvarlig da?" Kommer det fra den korrekt antrukne fruen vi møter ved Kløøøbhytten. Kun iført boksershorts, anmarsjsko og med brøytepinner stikkende opp fra sekken er det vanskelig å selvsikkert imøtekomme skepsisen. Det er søndag, fridag etter klatrekurset for Breopplevingar og vi er på vei mot Hurrunganes kanskje største klassiker. 

Med Andreas Haslestads velsignelse kjører vi lavalpin start klokka 10:00 fra Turtagrø for å være sikre på gunstige snøforhold på anmarsjen. 

Øks er ut. Joikastick er in! 

Vestveggen i all sin prakt. Ruta starter der det venstre snøfeltet slutter. Derfra følges den tydelige renne/rissformasjonen som for øvrig er felles med Skagastølsrisset.  

De siste 50 høydemetrene med brøytepinne-stakkatogange i anmarsjsko ble gjennomført med den største forsiktighet. Stivsko og øks hadde vært digg, men ikke i sekken på vei opp ruta fåsds. 

100% joika

De første to lengdene var uproblematiske å soloere i de tørre fine forholdene vi hadde.

Vår første lengde. Fastere fjell skal du lete lenge etter i Hurrungane.

Henning er i spaniamodus og linker like godt de to neste lengdene. 6+ passasjen var visstnok et geitehelvete med alt taudraget.  

Eksemplarisk eksponert 

Et tre meter langt liggende dieder representerer rutas crux. Ikke hardt, bare sært. Min spesialitet. 

Hr. Wang byr som vanlig på seg selv

Utstegsvariant i sikte. 

Vår fantastiske dag til fjells fikk en trist bismak etter hvert som meldingene om dødsfallet på Storens sørside tikket inn. Vi kjente flere lag på fjellet denne dagen og frykten for at det var noen vi kjente gjorde det meningsløse ved hva vi driver med åpenbart. Da vi returnerte via normalveien forbi ulykkesstedet og ned mot hytta på bandet var det som om tiden stod stille. Øde og forlatt, ikke et vindpust, som om fjellene også stoppet opp i et øyeblikks refleksjon.
Takk for inspirasjonen Håkon.