C.R. "Luft vind ingenting" Direkte

Det er temmelig nøyaktig ett år siden meg og Wang the Barbarian ruslet i underbuksa opp mot Vestveggen på Store Skagastølstind for å klatre ruta med samme navn. Også i år har jeg holdt klatrekurs for Breoppleving i Hurrungane med Henning og tradisjonen tro legger vi søndagsturen til Vestveggen på Storen. Avreisetidspunkt, anmarsjbekledning og utrustning er mistenkelig likt fjoråret, men denne gangen blir joikasticksene lagt igjen til fordel for øks og staver. I år skal vi uansett heise sekkene.

Henning har fylt 30 siden sist og som et ledd i prosessen med å takle overgangen til 30 årene har han brukt en del tid på fasttau i veggen for om mulig å snuse frem noe nytt. Den noe omdiskuterte stilen ovenfra og ned er såvidt meg bekjent aldri tidligere praktisert i Hurrungane, men de siste par årene har stadig flere linjer sett dagens lys som følge av denne tilnærmingen ellers i landet, så hvorfor ikke også her? Potensialet for nye og hardere ting i de brattere veggene her oppe er stort.

Vestveggen i all sin prakt. Skagastølsrisset ses tydelig i høyrekant. Originallinja på "Luft vind..." passerer under den åpenbare vannstripa til venstre i bildet for så å traversere inn igjen via den åpenbare svatraversen som splitter samme vannstripe. 

Til venstre for Vestveggen går den noe sagnomsuste ruta "Luft vind ingenting" (7+). Originalruta omgår den bratte starten av veggen via et rennesystem ut mot venstre for så å traversere inn igjen i andre taulengde. Henning hadde imidlertid rensket og pusset en mer direkte variant rett opp via to taulengder med bratte riss og kaminer for så å gjenforenes med originalruta i tredje taulengde. Målet for dagen var derfor å få friklatret disse for så å fullføre via originalruta til topps.

Anmarsjen hadde mye mindre snø enn tidligere, men desto mer utsatt og løs småklyving.

Risset til høyre er den felles starten til "Vestveggen" og "Skagastølsrisset". Dieder/kaminlinja til venstre for denne er vår direktestart. Klatrerne på bildet er Roald med følge. 

Etter hvert som vi nærmet oss veggen begynte vi å skimte et annet taulag. Vi visste at Nortindspiren Roald skulle på Vestveggen i dag sammen med en kompis, men jaggu ser det ikke ut som de klatrer på direktevarianten til "Luft vind.."? Hva skjer? Er det noen som prøver å snappe prosjektet foran nesene våre? Når vi nærmer oss får vi etter hvert klarhet i at de tenkte seg på Vestveggen, men har klatret feil. Etter litt frem og tilbake ender de opp med å traversere seg inn i Vestveggen via et hyllesystem. Dessuten later det til at de har dratt i noen sikringer her og der så fribestigningsgulroten er fremdeles inntakt. Jeg får første taulengde. Bratt, kul klatring på store tak gjennom til en slags diederkamin preget av vannsig og mose. Overraskende fint med klatring i 6+/7- land. Standplass i Nisje.

På første stand. 

 Klatring på enkelttau, heising av sekk på halvtau og sikring av andremann på microtraxion. Nye tider.  

 Neste lengde begynner i en gapende kamin som man forlater mot høyre til fordel for en hylle under et bratt sjefsriss. Håndrisset jammes til bøtter før en intrekat travers under og gjennom en overlapp leder til standplass på hylle med en del løsgods. Grad 7? Her møter direktevarianten originalruta.

Rett opp fra stand i andre lengde. 

Andre taulengde. 

Henning har ankommet jammerisset.

Knelås

Bratt jamming beste rett sort, midt i Storens vestvegg. 

Slutten av jamminga, travers neste. Omtrent herfra traverserte team Roald mot høyre og inn i Vestveggen. 

      

Like før stand etter andre lengde. 

Henning på stand under første syverlengden på "Luft vind" 

Neste taulengde er min. Litt transportklatring ut fra stand til flott riss gjennom sva og opp gjennom liten overlapp. Til tross for god beta fra Henning tryner jeg i laybacken like før bøttene og fribestigningen er brent. Skuffende, men jeg minner meg selv på at veien er målet og klatrer opp gjennom overlappen til stand. Henning følger ikke uventet i fri.

Omtrent der jeg tryna. Fantastisk klatring. 

Henning forserer overlappen i tredje lengde. 

Passende rutenavn. 

Neste lengde er cruxet på "Luft vind ingenting" grad 7+ og her får Henning glede av forarbeidet sitt fra forrige uke. Sjuplussklatring med til dels utfordrende og blindt sikringsarbeid rett ut fra stand. Lang og fet taulengde. Glad jeg ikke er ropegun i dag.

                 

                             

Cruxlengden unnagjort. 

Noen ganger er det fett å klatre på topptau. Sommersesongen har gjort grove innhugg i klatreformen, men, jeg følger i fri og ankommer stand med blodsmak i kjeften. Redpoint til tross. Solid leda Henning! 

Crux - sekvensen 

Det er ikke over før feitedama synger. 

Luft

Jøgg of glory

Lvngthdrm!

Ikke akkurat bivvyhyllepotensiale. 

 Vi er nå på høyde med standplassen etter 6+ lengden i vestveggen. En luftig, men enkel lengde senere og vi befinner oss under det fryktede liggende cruxdiederet fra Vestveggen. Henning ligger øverst i tauet, men det oppstår likevel en diskusjon om hvem som skal ta denne lengden. Jeg gjør det klart for Henning at jeg ikke ønsker å ødelegge de gode vibrasjonene fra min onsight av denne lengden på vår forrige tur og foreslår at han også må få ledet denne lengden. Dessuten har du ikke sekk! Noe motvillig svømmer Henning seg opp diederet som egentlig ikke har så mye med klatring å gjøre i god stil og jeg opprettholder lengdens gode flow ved å følge i fri. Deilig.

Ingen 8C i Spania kan forberede deg på dette.

Vi er på hylla før utstegsrampa som leder til toppen av svaene. 

Vel oppe på stand, ringer Henning mora si og overbringer den leie beskjeden om at han, til tross for sine beste intensjoner, ikke rekker tilbake til Sogndal og deres avtalte familiemiddag klokken 8. 

Hjem til sen middag, takk for turen.

Epilog: Såvidt oss bekjent har ingen tidligere klatret de to direkte taulengdene inn i "Luft vind ingenting" i fri. Roald med følge klatret en del av lengdene like før oss, men med innslag av A0 på andre taulengde. (Mulig de gikk førstelengden i fri?) Det henger en del baileutstyr på første standplass som vi antar er fra repetisjonsforsøk på Luft vind ingenting. Om vi skal tro Barbaren og sensommerværet holder mål blir det uansett flere nyheter fra denne veggen fremover. 

Ha en fortsatt god joikasommer! 

Skagastølsryggen vinter

06:06, sjangler ut av nattoget fra Sandnes på Kongsberg stasjon. En vinterferieyr Larsorama står og putrer på tomgang i norges beste bruktbilkjøp og gjensynsgleden preger bilen mens vi legger kursen mot fagre Sogn. En snartur innom Hafslo for å plukke opp småsyke LarvikLars før vi igjen befinner oss akkurat der vi vil være, blant vinterbleke Hurrunger badet i februarsol. Med rykende ferskt NTK medlemskap i orden er oppakningen adskillig mindre enn ved forrige besøk i Skagadalen og det er derfor med lette steg vi nærmer oss dalen gud harvet denne ettermiddagen.

Gulrot på pinne ikke nødvendig. 

Drøm eller virkelighet?

Best å få tatt et bilde

Etter mange år med lange blikk mot den mystiske røde hytta der inne, er det deilig å endelig låse seg inn og få svar på de mange spørsmålene man har: Er det virkelig en vinkjeller der inne?  Består matlageret faktisk utelukkende av Joikaboller? og må man egentlig ha klatret 9- på bolt for å være garantert sengeplass?

Samme farge som Hillebergteltet mitt. 

Gjett hva det ble til middag...

Med middagen inntatt og noen av spørsmålene besvart bærer det rett i seng i påvente av alpin start for Skagastølstraversen neste morgen. Den søte alpinistsøvnen blir riktignok avbrutt da en annen joikablogger og et fødseldagsselskap ankommer hytta utpå kvelden, men søvntapet merkes knapt når klokka ringer 0400.

Alvesnø på ryggen mot Nordre.

Selv om været glitrer er Lars og Lars begge i relativt skabbete form oppover ryggen. Feber og hostekuler som ender i brekninger indikerer at dagsformen ikke er på topp. 

En febersyk LarsOrama krafser seg opp på Nordre i blåtimen.

Dyrhaugsryggen og resten av Hurrungene.  

Føret er hardt, forutsigbart og knirkingen fra økser og jern bidrar ytterligere til Ueli Steck følelsen. I V-skaret bestemmer Larsorama seg for å baile og vasser ned renna tilbake til hytta. LarvikLars og undertegnede fortsetter. You have no friends on a windpacked bluebird day on a classic ridge in the Hookerkids klausulen kan muligens tas i bruk her? LarvikLars hadde leda opp fra V-skaret på en tidligere bailetur så denne gangen var den min. Herlig plastret klatring i en lang taulengde opp til Berges stol og stand på to økser og en bomberkile. Luftig videre langs ryggen i stadig løsere snø. Utrolig hvor mye mer konsentrert en må være her oppe vinterstid. Konstante vurderinger av skavler og snøfastehet for hvert skritt krever sin Joika. En liten femmetersrappel ned et opptak og vi er fremme ved Halls Hammer.  

LarvikLars betrakter veien videre like før Halls Hammer. 

Halls Hammer runder vi LÆTT på venstre og via kaminen rett opp før patchells sva. Like før Vesle bratner det litt og vi vasser oss ut mot høyre for å passere via den vanlige sommerveien. Her gjør vi den klassiske #klatrelittforlangtførviinnseratdeterjævligluftigogviergirapåtau-blunderen før vi kommer oss opp på Vesle. På Vesle rigger jeg rappel rundt toppvarden mens LarvikLars kvitter seg med en gyllenbrun halvmeter og vi rapper ned til Mohns skar.

Knirk, knirk, knirk opp fra Mohns skar. 

Sjarmøretappen til topps er lvngthdrm preget. Bratt og lett nok til å få både solo og Uelifølelsen på samme tid. I kjent stil klarner tåkedotten omkring Storen i det vi nærmer oss og sola skinner om kapp med en fyr i sjokkoransje Haglöfs dunis ved toppen. 

En liten kosehammer like før toppen.

Snart fedlesgryte

Livets tre Sér. Solbriller, Skjegg og Summit.

På tur ned Andrews blir det litt venting på fødselsdagsselskapet og team Danmark fra Sogndal som er på vei opp, men stemningen er god. Haglöfs viser meg det topphemmelige fargekamuflerte leashsystemet han har på øksene, snarveien til Wi6 og vi soler oss.    

Fransk føre over svaene. 

Nedklatring ved Svaene. Gull i bagrunnen. 

Pappføret gjør at turen ned svaene går kjapt og ved hytta på Bandet får vi oss en overraskelse. LarsOrama har båret skiutstyret vårt opp fra Kløbhytten. Et hardt slag for våre ambisjoner om å være unsopported, men som LarvikLars sa; "Dette tror jeg er det snilleste noen har gjort for meg noen gang". Vi sklir tilbake til hytten og klokker inn etter 12 timer på tur.

Den bratte ubestegne Nordveggen på Store Ringstind. Fett! 

Norges flottest beliggende utedo?

Midtmaradalen ser bra ut som vanlig.                  

Ingenting å si på lektyreutvalget.                           

Takk for turen og god bedring guttær! 

C.R. Vestveggen Store Skagastølstind

"Vestveggen?, er det forsvarlig da?" Kommer det fra den korrekt antrukne fruen vi møter ved Kløøøbhytten. Kun iført boksershorts, anmarsjsko og med brøytepinner stikkende opp fra sekken er det vanskelig å selvsikkert imøtekomme skepsisen. Det er søndag, fridag etter klatrekurset for Breopplevingar og vi er på vei mot Hurrunganes kanskje største klassiker. 

Med Andreas Haslestads velsignelse kjører vi lavalpin start klokka 10:00 fra Turtagrø for å være sikre på gunstige snøforhold på anmarsjen. 

Øks er ut. Joikastick er in! 

Vestveggen i all sin prakt. Ruta starter der det venstre snøfeltet slutter. Derfra følges den tydelige renne/rissformasjonen som for øvrig er felles med Skagastølsrisset.  

De siste 50 høydemetrene med brøytepinne-stakkatogange i anmarsjsko ble gjennomført med den største forsiktighet. Stivsko og øks hadde vært digg, men ikke i sekken på vei opp ruta fåsds. 

100% joika

De første to lengdene var uproblematiske å soloere i de tørre fine forholdene vi hadde.

Vår første lengde. Fastere fjell skal du lete lenge etter i Hurrungane.

Henning er i spaniamodus og linker like godt de to neste lengdene. 6+ passasjen var visstnok et geitehelvete med alt taudraget.  

Eksemplarisk eksponert 

Et tre meter langt liggende dieder representerer rutas crux. Ikke hardt, bare sært. Min spesialitet. 

Hr. Wang byr som vanlig på seg selv

Utstegsvariant i sikte. 

Vår fantastiske dag til fjells fikk en trist bismak etter hvert som meldingene om dødsfallet på Storens sørside tikket inn. Vi kjente flere lag på fjellet denne dagen og frykten for at det var noen vi kjente gjorde det meningsløse ved hva vi driver med åpenbart. Da vi returnerte via normalveien forbi ulykkesstedet og ned mot hytta på bandet var det som om tiden stod stille. Øde og forlatt, ikke et vindpust, som om fjellene også stoppet opp i et øyeblikks refleksjon.
Takk for inspirasjonen Håkon.