Tragedie i Patagonia. (Oppdatert med bilder)

Tykk sort røyk stiger opp over Fitz Roy breen. Ved beina mine ligger en blodig og forslått tysk klatrer og jamrer seg. Det er knapt 24 timer siden vi landet på Patagonsk jord, men vi befinner oss allerede i hjertet av fjellene, midt i en alvorlig redningssituasjon som nettopp tok en absurd og tragisk vending. 

Patagonia legger ingenting imellom. Allerede under bilturen inn forstod vi at de neste 7 ukene kom til å by på store inntrykk. 

Da vi ankom El Chaltén lørdag ettermiddag var sesongens første skikkelige værvindu et faktum og det lille tettstedet var praktisk talt ribbet for klatrere. Vi øynet muligheten for å få klemt inn en klatretur så vi pakket sekkene i en fei og knappe to timer etter ankomst la vi i vei langs Rio Elétrico mot Piedra Del Fraile. Utmattet og døgnville etter den lange reisen fra Norge satt vi opp teltet i bunn av bakken som leder opp til bivuakken Piedra Negra. Søndag morgen går vi de 1000 høydemetrene og setter opp teltet her. Været er perfekt, men Lars føler seg dårlig etter mange netter uten søvn og kollapser på liggeunderlaget i solen. Han er knapt våken de neste timene.

Anmarsjen fra Piedra Fraile til Piedra Negra. I bakgrunnen ses Cerro 30 Aniversario. 

Teltet vårt på Piedra Negra. i Bakgrunnes ses Aguja Guillaumet. 

Omkring klokken 1500 dukker en ensom skikkelse opp over Paso del Cuadrado. Jeg biter meg merke i hans noe sjanglende og upresise gange, men tenker ikke mer over det før han ankommer leiren. Skikkelsen heter Ralph og forteller oss at klatrepartneren hans ved navn Dietmar tre timer tidligere har falt i en bresprekk midt på Fitz Roy breen. Videre forklarer han at fallet må ha vært på om lag 25 meter, at Dietmar var ute av syne og trolig er stygt skadet. Han gråt og kommuniserte dårlig og usammenhengende da Ralph forlot ham for å hente hjelp. Tau var ikke i bruk under fallet, men Ralph forteller at han kastet ned et tau før han forlot stedet.

Jeg finner frem satellittelefonen vi har lånt med oss fra Norsk Tindeklub og ringer nasjonalpark-kontoret i El Chaltén. Mens vi driver med dette ankommer en lokal guide ved navn Manuel og hans to klienter leiren etter en 12 timers klatretur til Ag. Guillamet. Etter litt hektisk telefonering og pakking begynner undertegnede, Lars, Ralph, Manuel og hans tyske klient Michael å gå mot Fitz Roy breen. Vel oppe i passet Paso del Cuadrado peker Ralph ut hvor på Fitz Roy breen ulykken skjedde. Han har lagt igjen en sekk for å markere stedet og vi ser det tydelig. Etter litt konferering begynner jeg sammen med Lars og den tyske klienten Michael å gå mot fall-stedet. Terrenget er stort sett snødekt bre, men et par hundre meter består av kraftig oppsprukket blåis og moreneavsetninger.

Bilde av Fitz Roy nord breen tatt fra Paso del Quadrado. Massivet i midten er Pollone fjellene menst Torre rekken ses til venstre. Dietmar ligger nå i en sprekk omtrent midt på breen klokka 5 for den store snørenna under Aguja Standhardt. 

 Like før vi ankommer ryggsekken som markerer fall-stedet, tar vi en kort pep talk og blir enige om vår videre fremgangsmåte. Klokken er nå omkring 18:00, Dietmar har ligget 6 timer nede i sprekken og jeg antar at det er lite håp om å finne ham i live. Fall-stedet befinner seg på toppen av en liten bulk i terrenget med relativt store tverrsprekker. Det er klassisk gjennomslagsterreng som enhver person med grunnkurs bre ville forstått farene ved. Den stekende solen og høye temperaturen har dessuten ført til at det tykke snødekket er pill råttent. Taktikken vår var å nærme oss nedenfra. Vi er bare tre i taulaget og jeg vurderer at fordelene ved kjøttvekt i nedoverbakke vil være verdt den ekstra risikoen vi tar ved å bevege oss over brorparten av sprekkene nedenfra og opp.

Det vil dessuten være lettere å returnere denne veien med en evt. skadet person.

Vel fremme ved hullet ser jeg at Ralph har plassert en isøks i snøen og at to ender av samme tau forsvinner ned i sprekken. Sprekken er om lag 1,5 meter bred i toppen, svakt v-formet og med glatte slette isvegger. Tauene forsvinner og jeg ser ingen tegn til Dietmar. Jeg roper ned i mørket og får til min store lettelse umiddelbart svar. Han er i live og ved bevissthet, men snakker usammenhengende og har vanskelig for å følge mine instrukser. Dårlige engelskkunnskaper bidrar til disse kommunikasjonsvanskene. Etter mye om og men, får jeg indikasjoner på at Dietmar har klart å feste seg til tauet. I mellomtiden har jeg gravd ned to økser og bygget en utlignet standplass bak meg. Øksene er korte klatreøkser som egner seg dårlig til formålet, men etter en del jobb får jeg et resultat jeg er fornøyd med. Jeg slår i tillegg en knute på vårt hovedtau som jeg fester i standplassens sentralpunkt for å ha en back-up i tilfelle standplassen i den råtne snøen skulle ryke.

Jeg rigger en 1/3 talje med micro traxion og prusik, legger en ryggsekk på snøleppa for å unngå tauskjæring og begynner å heise. Prusiken biter dårlig på det tynne tauet, men sakte men sikkert kommer Dietmar til syne der nede i mørket. Jeg heiser til jeg når heiseløkka bak på selen hans og får trukket ham den siste meteren opp på snøen. Han er stygt forslått og blør fra et sår over venstre øye. I tillegg klager han over store smerter i høyre fot. Denne viser seg å være brukket tvert av. Det er imidlertid ikke et åpent brudd og sirkulasjonen later til å være intakt. Jeg får plassert ham over på et liggeunderlag og lagt han i et slags stabilt sideleie som han er komfortabel med. Jeg legger en varmejakke over han, trekker vindsekken min under hele liggeunderlaget og snurper igjen toppen. Nå ringer jeg Manuel for å oppdatere ham på statusen vår og han svarer at han skal bringe beskjeden videre til hjelpemannskapene som er på vei til fots fra Piedra el Fraile. Mens jeg sysler med dette ser vi et helikopter passere over oss. Det er et lite og spinkelt helikopter med vanlig bensinmotor, men lettelsen er stor da vi vet at helikopterredning svært sjelden forekommer her i massivet.

Her har vi nettopp fått Dietmar opp av sprekken og lagt ham på liggeunderlaget. Kort tid etterpå dukket helikopteret opp.

Etter å ha sirklet over oss et par ganger forsvinner helikopteret bak en kolle på breen og forsvinner ut av syne. Kort tid etter høres det et metallisk smell og vi ser tykk svart røyk stige opp over breen. Det er åpenbart at noe fryktelig galt har skjedd, men vi må likevel få stabilisert vår egen situasjon før vi kan tenke på å gjøre noe mer. Jeg forsøker å ringe opp igjen Manuel for å oppdatere ham, men kommer ikke gjennom. Jeg samler sammen alt utstyret og ved sprekken og vi reverserer taulaget mens jeg trekker Dietmar etter meg i vindsekken. Mens vi holder på med dette dukker det opp en skikkelse i horisonten der hvor helikopteret gikk ned. Han vinker på oss, og vi bekymrer oss for om det kanskje kan være piloten, men det er lite vi kan gjøre så vi fortsetter å reversere taulaget. Vel nede i flatt og trygt terreng setter Lars og Michael opp et lite telt som ligger i en av sekkene til tyskerne og vi får plassert Dietmar i dette. Mens Lars og Michael håndterer Dietmar i teltet, kommer personen fra helikopteret nærmere og vi ser at han bærer ryggsekk og er kledd for fjellet. Han presenterer seg som Jimmy, forteller oss at helikopteret styrtet, piloten er død og at han selv klarte seg relativt uskadet. 

5 minutter senere. Jeg har fått Dietmar over i vindsekken. I bakgrunnen ses røyken fra helikopterhavariet. 

Jimmy er en del av den Argentinske frivillige redningsgruppen som er på vei til fots og tar over ledelsen til tross for å nettopp ha vært med på et fatalt helikopterhavari. Vi lager en taubåre, gir Dietmar smertestillende tabletter og begynner å transportere ham tilbake mot Paso de Cuadrado. Vi binder oss inn i taulag med det resterende tauet fra båren og trekker Dietmar etter oss. Når vi kommer til passasjen med morenemasser og is blir det mer krevende da vi må løfte og bære gjennom det oppsprukne ulendte terrenget. Dette blir også svært smertefullt for Dietmar da det er vanskeligere å holde det skadde beinet stabilt.

Etter å ha stabilisert Dietmar og gitt litt behandling i telt. Forbereder vi transport med taubåre. Jimmy som overlevde helikopterstyrten til høyre i bildet. 

Når terrenget var flatt slepte vi Dietmar i taubåren som en del av taulaget. 

I det vi kommer oss over på snødekke igjen har det blitt mørkt og vi begynner å se en strøm av hodelykter komme mot oss ned bakken fra Paso del Cuadrado.

Her har vi karret oss gjennom sprekkområdet og det er i ferd med å bli mørkt. I bakgrunnen ses den første puljen fra redningsgruppen. De har på dette tidspunktet gått i om lag 6 timer. Vi demonterer taubåren i påvente bytte til bedre egnet transportmiddel. 

Redningsgruppens første lag er i gang med å kle på Dietmar en kjemisk varmevest før videre transport. 

Polstret og snart klar for transport i bedre egnet båre.

Fra heisingen opp mot Paso del Quadrado.

Den frivillige redningsgruppen er velorganisert og mannsterke. Redningsaksjoner organiseres og styres av stedets lege Carolina via radiokommunikasjon fra El Chaltén. Innsatsen denne dagen var på om lag 30 personer organisert i tre grupper, alle med spesifikke arbeidsoppgaver. Etter å ha plassert Dietmar over i en mer egnet slede, undersøkt skaden nærmere og kledd på ham en kjemisk varmevest. Startet det omstendelige arbeidet med å transportere pasienten ved hjelp av motvektsheising 500 høydemeter over Paso del Cuadrado og ved hjelp av utfiring og bæring 1200 høydemeter ned til Piedra del Fraile. Her ventet det en firehjuling som transporterte Dietmar langs Rio Eléctrico tilbake til veien, sivilisasjonen og etter hvert sykehuset. Arbeidet tok hele natten. Dietmar var utrolig heldig som overlevde med bare en brukket fot, hjernerystelse, noen blåmerker og kutt. Helikopterpiloten vil aldri returnere til sine tre barn. 

                                                                              Embothrium coccineum

Ulykken og helikopterhavariet skaper ikke uventet furore i det lille klatresamfunnet her nede. De to tyske klatrerne begikk en utilgivelig tabbe ved å ikke benytte tau på snødekt bre, og under de rådende forholdene er feilgrepet spesielt vanskelig å rettferdiggjøre. Ulykken statuerer også et eksempel på et klatreområde i endring. Områdets popularitet har økt betraktelig de siste par årene og det er ikke lenger bare eliteklatrere med solid erfaringsbakgrunn som begir seg ut på eventyr her. I 2012 ble det utgitt et omstendelig førerverk for området og dette bidrar på sin måte til den økte trafikken. Mange av de involverte vi har pratet med i dagene etter ulykken tar nok en gang til orde for at regionen sårt trenger et egnet redningshelikopter og piloter med den nødvendige kompetansen. Søndagens ulykke føyer seg inn i rekken av hendelser de siste par årene som underbygger dette behovet. Dagen før hendelsen med Dietmar ble to Italienere reddet på lignende vis etter et åpenbart umodent og testosteronpreget forsøk på å klatre Cerro Torre i dårlig vær. 

Utfordringen er at Argentinas klatretradisjon er relativt ung og mangler den nødvendige politiske slagkraften for å få dette til. Argentinske myndigheter har liten eller ingen forståelse for klatring som aktivitet og rasjonell argumentasjon faller derfor ofte til jorden. Frykten er nå at helikopterhavariet skal gjøre vondt verre og føre til tvungne restriksjoner på klatringen i området, men bare tiden vil vise om denne frykten er berettiget.

Et nevneverdig lyspunkt i tilværelsen her nede er at parallelt med dramatikken som utspilte seg på Fitz Roy breen, så klarte tre norske klatrere å benytte værvinduet til en flott bestigning av det ikoniske fjellet Cerro Torre. Martin Skaar Olslund, Endre Vonheim og Lars Martin Solberg besteg fjellet via Ragni ruta på vestsiden av fjellet søndag 14. desember og returnerte med store smil til El Chaltén på tirsdag ettermiddag. Gratulerer!