Aguja Guillaumet - "Coqueugniot - Guillot" (Oppdatert med bilder)

Aguja Guillaumet sett fra breen ved Piedra Negra

Jeg tar av meg hanskene og gjør et lite byks for å etablere meg på toppkjeglen. Den skarpe granitten spiser av både hud og gore-tex i det jeg åler meg mot toppen. Det er bare den 18. desember, men jeg åpner allerede julegaver. Min første topp i Patagonia! 

Uken som gikk etter redningsaksjonen og  helikopterstyrten på Fitz Roy breen gikk med til ettertanke, prating og ulike praktiske gjøremål som følge av hendelsen. Vi møtte den lokale legen og redningskoordinatoren Carolina som satt på mye interessant og oppklarende informasjon vedrørende redningstjenesten og situasjonen for øvrig her nede. Vi hadde et sterkt møte med redningsmannen Jimmy, som var tydelig preget av det han hadde vært gjennom og vi møtte den ydmyke og takknemlige tyske klatreren Ralph som kunne fortelle at Dietmar forholdene tatt i betraktning  var i god form og avventet transport og operasjon hjemme i Tyskland. Som en slags avslutning på det hele deltok vi også på en feststemt grillbegivenhet hvor en tydelig sammensveiset redningsgruppe nøt godt av en løssluppen og mindre alvorstynget anlending for samvær enn forrige gang de møttes.

Grillfest utenfor lokalene til den lokale klatreklubben

Jimmy som overlevde helikopterhavariet under grillfesten med redningsgruppen.

Medlemmer av redningsgruppen oppgir kontaktinformasjon for å effektivisere arbeidet med å samle troppene i forkant av aksjoner. 

Da et lite værvindu dukket opp på meldingene dreide oppmerksomheten imidlertid raskt til våre egentlige målsetninger for turen, nemlig å klatre i verdens mest spektakulære omgivelser. Da det nærmet seg ble det dessverre tydelig at LarsOrama ikke var i form til tur ennå og desperasjonen begynte å melde seg. Miksing og triksing med taulag her nede er et tema av følsom karakter, men heldigvis fikk jeg lov å bli med Tromsøværingene Joel Frans og Jonas på deres første tur! 

Vinduet var av det korte slaget så i bestemte oss for å gjøre et forsøk på den enkleste toppen i Fitz Roy massivet, nemlig Aguja Guillaumet. Utgangspunktet for turen var bivyspoten Piedra Negra (samme sted som sist) og hit ankom vi i komfortabel tid fredag ettermiddag. Denne gangen var forholdene ganske annerledes, med snødekke på de siste 600 høydemetrene av anmarsjen.

Joel. Nok en gang på vei opp mot Piedra Negra. 

Jonas på anmarsjen til Piedra Negra.

Det ble tidlig kvelden. Jeg i mitt flotte Helsport Trolltind Superlight og Joel og Jonas i sin hjemmelagde bivybag.

Bivybag = glede

Samme teltplass som sist. Litt andre forhold. 

Helsport Trolltind superlight 2. (1.3kg) Weapon of choice når vekt er viktig. www.helsport.no

Noen lokale guider med klienter var også på tur under dette vinduet. 

Det snødde jevnt gjennom natten og da vi begynte morgenstellet klokken 0400 fikk jeg inntrykk av at det var telt som hadde vært tingen. Etter frokost gikk vi løs på de drøyt 600 høydemetrene opp til Paso Guillaumet i dypsnøen. Det var tidvis tung vassing, men omsider bikket vi passet og entret breen. Det ble raskt klart at vårt opprinnelige rutevalg ikke egnet seg under de rådende forholdene så vi valgte å satse på renneformasjonen som ble brukt under andrebestigningen av toppen i stedet.

På vei opp mot Paso Guillaumet. 

Mot paso Guillaumet.

Glacier Piedras Blancas Superior

Jonas på breen under østsiden av Guillaumet. Vår linje er snørenna til venstre i bildet.

Superdansken brøyter vei. 

Joel på første lengde.

Trivelig å være tre på tur som vanlig. 

Jonas brøytet seg mesterlig vei over bergschrunden til et klippebånd i bunn av renna. Herfra tok Joel over og ledet to taulengder videre opp snørenna med innslag av klippe og is. Så var det min tur. Først en transportlengde i grei øksesnø til stand i bomberiss. Deretter en noe brattere lengde med et lite miksopptak og noen blokkoppstablinger før stand i tynt, men solid flak. Back up i to økser. Herfra tok Jonas over opp det som skulle bli dagens cruxtaulengde. Artig miksklatring førte til et lite sva med drittsnø. Etter å ha lokalisert en viktig kile og børstet frem noen fottak kunne Jonas svinge seg over kanten til stand på ryggen.

Jonas på siste taulengden i renna. På turen brukte vi Edelrid Swift. Et 8.9mm trippelgodkjent tau som tåler mye juling og  gir fleksibilitet i valg av metoder når man er 3 på tur. www.xcsports.com 

Joel på snøcruxet ut av renna. 

Standplass på ryggen.

Videre herfra var det klippeklatring i storsko langs ryggen. Først et femplussdieder som ble elegant fransket av Jonas, topptauet i god friklatrestil av meg og miksklatret med økser av Joel. Drømmen lever!

Jonas på stand etter femplussen.

Joel på femplussen

Etter dette ledet en enkel, men kavete mantletaulengde til bunnen av et snøfelt som førte til toppen. Her tok jeg over tausleping og brøyting til under den lille toppkjeglen. Denne besteg vi etter tur i beste Fontainebleustil. Litt bildeknipsing, snøsmelting og snacking og vi var klare for returen.

Jonas i skarpenden på mantlelengden. 

Joel følger på mantlelengden

Snart på toppen

Cumbre! 

Aylen Ayke hostel. Home of the luxery motherfuckers.
       

Noe av det som gjør Patagonia unikt er at nedturen ofte går samme vei som oppturen. Dette betyr at turene blir dobbelt så fete, fordi man alltid er litt nervøs for taukiling, fallende is og stein eller endringer i vaeret. I dag gikk alt smertefritt og Tromsøgutta tok føringen på et vis som vitner om sammensveiset rutine og på et blunk var vi nede på breen igjen og klare for utmarsjen.

Store inntrykk. 

Fra returen. 

Vi var fremme ved bilveien ved mørkets frembrudd etter om lag 20 timer på tur og fikk etter noe om og men ordnet både cervesas og skyss tilbake til El Chalten. Lvngthdrm!

Rypebasert. 

Takker for turen gutta! Gleder meg til fortsettelsen.

(Jeg må nok en gang beklage mangelen på bilder, stakkarslig nett og en macintosh som har tatt kvelden må ta skylden for dette. Kommer sterkere tilbake.)