Artikkel i studentavisa Bøss

Den nye vinen, Martin Mæland støter i det nye buldrerommet på Elatio i Bø.

Skrev en liten artikkel i Studentavisa Bøss i anledning Bø klatreklubbs nye buldrerom for en tid tilbake. Muligens for spesielt interesserte, men ikke desto mindre. Hele avisa kan lastes ned her. 

Det nye buldrerommet på Elatio på åpningsdagen.

Legger ved et par mimrebilder fra gamlerommet også i tilfelle det skulle treffe noen midt i hjertet. 

Skagastølsryggen vinter

06:06, sjangler ut av nattoget fra Sandnes på Kongsberg stasjon. En vinterferieyr Larsorama står og putrer på tomgang i norges beste bruktbilkjøp og gjensynsgleden preger bilen mens vi legger kursen mot fagre Sogn. En snartur innom Hafslo for å plukke opp småsyke LarvikLars før vi igjen befinner oss akkurat der vi vil være, blant vinterbleke Hurrunger badet i februarsol. Med rykende ferskt NTK medlemskap i orden er oppakningen adskillig mindre enn ved forrige besøk i Skagadalen og det er derfor med lette steg vi nærmer oss dalen gud harvet denne ettermiddagen.

Gulrot på pinne ikke nødvendig. 

Drøm eller virkelighet?

Best å få tatt et bilde

Etter mange år med lange blikk mot den mystiske røde hytta der inne, er det deilig å endelig låse seg inn og få svar på de mange spørsmålene man har: Er det virkelig en vinkjeller der inne?  Består matlageret faktisk utelukkende av Joikaboller? og må man egentlig ha klatret 9- på bolt for å være garantert sengeplass?

Samme farge som Hillebergteltet mitt. 

Gjett hva det ble til middag...

Med middagen inntatt og noen av spørsmålene besvart bærer det rett i seng i påvente av alpin start for Skagastølstraversen neste morgen. Den søte alpinistsøvnen blir riktignok avbrutt da en annen joikablogger og et fødseldagsselskap ankommer hytta utpå kvelden, men søvntapet merkes knapt når klokka ringer 0400.

Alvesnø på ryggen mot Nordre.

Selv om været glitrer er Lars og Lars begge i relativt skabbete form oppover ryggen. Feber og hostekuler som ender i brekninger indikerer at dagsformen ikke er på topp. 

En febersyk LarsOrama krafser seg opp på Nordre i blåtimen.

Dyrhaugsryggen og resten av Hurrungene.  

Føret er hardt, forutsigbart og knirkingen fra økser og jern bidrar ytterligere til Ueli Steck følelsen. I V-skaret bestemmer Larsorama seg for å baile og vasser ned renna tilbake til hytta. LarvikLars og undertegnede fortsetter. You have no friends on a windpacked bluebird day on a classic ridge in the Hookerkids klausulen kan muligens tas i bruk her? LarvikLars hadde leda opp fra V-skaret på en tidligere bailetur så denne gangen var den min. Herlig plastret klatring i en lang taulengde opp til Berges stol og stand på to økser og en bomberkile. Luftig videre langs ryggen i stadig løsere snø. Utrolig hvor mye mer konsentrert en må være her oppe vinterstid. Konstante vurderinger av skavler og snøfastehet for hvert skritt krever sin Joika. En liten femmetersrappel ned et opptak og vi er fremme ved Halls Hammer.  

LarvikLars betrakter veien videre like før Halls Hammer. 

Halls Hammer runder vi LÆTT på venstre og via kaminen rett opp før patchells sva. Like før Vesle bratner det litt og vi vasser oss ut mot høyre for å passere via den vanlige sommerveien. Her gjør vi den klassiske #klatrelittforlangtførviinnseratdeterjævligluftigogviergirapåtau-blunderen før vi kommer oss opp på Vesle. På Vesle rigger jeg rappel rundt toppvarden mens LarvikLars kvitter seg med en gyllenbrun halvmeter og vi rapper ned til Mohns skar.

Knirk, knirk, knirk opp fra Mohns skar. 

Sjarmøretappen til topps er lvngthdrm preget. Bratt og lett nok til å få både solo og Uelifølelsen på samme tid. I kjent stil klarner tåkedotten omkring Storen i det vi nærmer oss og sola skinner om kapp med en fyr i sjokkoransje Haglöfs dunis ved toppen. 

En liten kosehammer like før toppen.

Snart fedlesgryte

Livets tre Sér. Solbriller, Skjegg og Summit.

På tur ned Andrews blir det litt venting på fødselsdagsselskapet og team Danmark fra Sogndal som er på vei opp, men stemningen er god. Haglöfs viser meg det topphemmelige fargekamuflerte leashsystemet han har på øksene, snarveien til Wi6 og vi soler oss.    

Fransk føre over svaene. 

Nedklatring ved Svaene. Gull i bagrunnen. 

Pappføret gjør at turen ned svaene går kjapt og ved hytta på Bandet får vi oss en overraskelse. LarsOrama har båret skiutstyret vårt opp fra Kløbhytten. Et hardt slag for våre ambisjoner om å være unsopported, men som LarvikLars sa; "Dette tror jeg er det snilleste noen har gjort for meg noen gang". Vi sklir tilbake til hytten og klokker inn etter 12 timer på tur.

Den bratte ubestegne Nordveggen på Store Ringstind. Fett! 

Norges flottest beliggende utedo?

Midtmaradalen ser bra ut som vanlig.                  

Ingenting å si på lektyreutvalget.                           

Takk for turen og god bedring guttær! 

Roadside Joika EPIC + Røyrbekken.

                           Et vindkast gjorde at bildøra smalt,  

                             Fy faen i helvete så lite optimalt.

                                        For nøkkelen stod i 

                                         Og brått skjønte vi 

                                   At dette kom til å bli kaldt. 

For fire uker siden hadde jeg og søstersen en liten off topic EPIC. Tema er bil og scenarioet er intet mindre enn klassisk i automobilsammenheng. Her er min historie.

To joikajævler ruller langs Fylkesvei 45 aka the candystore med nesene klistret mot frontruta på vei mot drømmen. Drømmen er islagt og langs veien er det som vanlig mange fristelser. Like etter Oltedal, i Nordsida på Migandfjellet henger det en hissig linje og vi stopper Kia Rioen i en gruslomme for å kikke. Søstersen sier at den aldri toucher ned og derfor er ubesteget. Smetter ut av bilen med fullformat og telelinse og knipser noen bilder til onanibanken. 

Den ubestegne linja på Migandfjellet. 

Det er 2-3 minusgrader og blåser medium storm i kastene, bølgene på Ragsvatnet virvles opp i luften og pisker mot meg. Etter få sekunder er bilen dekket av is. Faen så kaldt. Skrur opp lukkertiden på kamera for å kompensere for skjelvingen i vindkastene og tar de siste bildene før jeg løper mot bilen, brennhet kaffe og Sør Koreansk varme. Når jeg nærmer meg ser jeg at søstersen raver formålsløst rundt kjerra. Hun napper i dørhåndtak, trykker på bagasjeromsknappen og fikler med vinduene før hun kommer mot meg. "Jeg har en jævli dårlig nyhet, nøklene er låst inne, kom borti knappen med albuen da jeg tvingte døren opp mot vinden". FØKK!!!

De neste to timene er de kaldeste i hele mitt liv. Bak et vedskur i nærheten slår vi OL floker og holder rundt hverandre til NAF ankommer og hjelper oss ut av knipa. Veihjelp uten medlemskap og forsikring er dyrt FÅSDS. 

Endte etter hvert opp med å klatre joikalinje numero uno her i fylket etter å ha fått varmen igjen i bilen. "Røyrbekken" er 3-4 lengder nybegynnervennlig WI2 ish og søstersen fikk sin første led på frossent vann.

Isklatring er lett, bil er vanskelig!

Mari leder på is for første gang. Ikke dårlig med tanke på hvordan dagen startet. "Røyrbekken"