Etter temmelig nøyaktig én uke med overbevisende kuldegrader til helt ut på Rogalandskysten, var forhåpningene til sesongens første klatrebare is i Hunnedalen store denne lørdagen. En svært prematur rekognoseringstur med bil på tirsdag var for lengst glemt og forholdene virket lovende fra bilen sammen med Jon Egil innover fv45 denne morgenen. Ingrediensene vi hadde å forholde oss til var altså en uke med barfrost og et lite døgnferskt snødryss på toppen. Antagelsen var at linjer med god vannføring ville ha best forhold da brå barfrost ofte kan kutte tilførsel av nytt vann når bakken fryser uten et isolerende snødekke i forkant.
 |
| Motlandsisen sett fra veien. |
En udiskutabel klassiker for graden i nedre Hunnedalen er
Motlandsisen. En slak foss leder deg over i et langt gjel hvor enkel transportklatring best egnet for tidlig sesong brytes opp av fine moderate taulengder hele veien til toppen av platået.
 |
Innpåmarsjen
|
Linja ser umiddelbart klatrebar ut fra veien og rutas slake karakter passer fint som sesongstart når isen er luftig og ukonsolidert. Ingen vits å dvele ved beslutningen. Mildværet kommer allerede i morgen. Bedre blir det ikke.
 |
| Jon Egil følger på første lengde |
 |
| Første stand. Skruer økser og en BFK |
Omtrent midtveis ligger en taulengde som ikke synes fra veien. Her snevrer gjelet seg inn til en slags kamin, vannet må renne litt fortere og denne kan bruke litt lengre tid på å fryse skikkelig. Mange har endt opp med overraskende bails her tidligere, men i dag er det heldigvis klatrebart og turen kan fortsette.
 |
| Kaminlengden omtrent midtveis. |
Etter kaminlengden deler gjelet seg og man fortsetter vannveien mot venstre. På gode forhold er dette en av rutas fineste taulengder, men i dag ser det dessverre vått og litt suboptimalt ut. (Tok visst ingen bilder av denne lengden) Hadde antagelig snudd her hadde jeg visst hvor suboptimalt det faktisk skulle vise seg å være, men ofte ender man jo opp med å klatre til stand når man først har startet på noe. På rappell ned igjen sparker jeg løs en stor sopp som bekrefter at beslutningen om å klatre dette kanskje ikke var min beste, men det går jo heldigvis ofte bra.
 |
| Vår siste lengde |
En slakere lengde til leder til det brekker inn over platået og den siste bonuslengden åpenbarer seg. Denne er åpenbart i kjempedårlig forfatning nå så vi vender nesen ned igjen. Med doble 70 meters tau løser returen seg med 4 rappeller fra trær og litt bratt skogsvandring. Takk for turen!
 |
| Aller siste opptaket var i tynneste laget i dag |
 |
| En gammel sliter |
