Mandag. Melding fra Ed, også kjent som "Kongen av soft skills": "Gira på å prøve å finne is imorgen?" ---- Etter to uker med kortsvinger og graving i snøen er det ingenting som frister mer enn litt god gammeldags isklatring. ---- "Gira!"
Ed ankommer hulen.
Tirsdag. Ed plukker meg opp 07:15. Opp på morran og hjem til middag. Liker det. Regn og plussgrader i Sandnes, men vi vet bedre. I Hunnedalen er isen blå og vi bestemmer oss for "Roadside climbers" en av områdets ubestridte klassikere. Kort anmarsj og bratt fin is hvor den siste tidens snøvær forhåpentligvis ikke har fått feste.
Et par blå grader og masse fersk vindtransportert snø. Klarer såvidt å motstå
REGOBS fristelsen og fortsetter mot fossen.
 |
| "Roadside climbers" (WI5) |
Jeg tar første lengde. Har ambisjoner om å strekke tauene helt ut, men isen er hul og skjuler et forræderisk snølag. Tidkrevende banking og rensking hele veien. Klatringen er flott, men krever skjerpet hode og forsiktighet. Artig læll. Tar stand etter 30 meter i hula hvor jeg snudde med Christoph under en storm i fjor. Ed følger, bekrefter de krevende forholdene (heldigvis) og leder kjapt videre opp søyla til høyre med noe mer homogen is.
 |
| Første lengde |
 |
| Andre lengde |
 |
| Ed på stand |
Etter litt mat og ingefær-te på hylla strekker jeg tauet videre opp en transportlengde før siste søyle. Ed advarer meg om at toppen ofte er tynn. 20 meter senere fikk jeg bekreftelsen. Turte ikke høgge i den skjøre isen, men fikk karret meg forbi ved å legge hele armen inn i et smeltehull og mantle. Bratt snø ut tauets lengde til stand i to avbundne mose-økser og en skrue. #Drømmenlever
Snømengdene på returen mot øst fikk oss nesten til å angre på at vi ikke valgte ski i dag, men bare nesten.
 |
| Fersk vindtransportert snø |
