Medialuna - Rubio y Azul

Jeg stopper opp, plasserer enda en kamkile og smiler bredt. Vi er omgitt av jordklodens mest spektakulære alpine omgivelser, viden kjent for sitt værharde og ugjestmilde vesen, men likevel er min største bekymring at sjokoladen jeg har i topplokket sannsynligvis har smeltet. Om en uke reiser vi hjem til Norge. Patagonia har skjønt dette med avskjeder, tenker jeg og svømmer videre opp det klokkerene risset. 

Solnedgang over massivet. I forgrunnen ses Rio Fitz Roy og El Chaltén.

En knapp uke etter bailefunken vår på Fitz Roy reiste team oppdrift hjem igjen til Norge og det var tid for en liten omrøring i Aylen Aike suppa. Nye klatrere erstatter de gamle og vaner for tidsfordriv må tilpasses. Kasino fremfor vriåtter, buldring i stedet for cragging, vin som erstatning for øl, actionfilmer over romantiske komedier osv. osv.

Lars Martin og Lars Ottar på cragget. 

Temperaturene ble stadig varmere og etter hvert dukket det opp en nytt værvindu. To høytrykk skulle møtes. Skvise ut litt fuktighet og så fusjonere til det perfekte avskjedsvinduet for meg og Larsorama.
I dagene frem mot vinduet var det mye tripping. Når skal vi dra? Kommer nedbøren som snø? Svasko eller storsko? Stegjern eller ikke stegjern. Hvor mye mat? Den evige tvilen og de mange forkastede planene gnager på sjelen og til slutt vil man bare ut, bort og opp. Slenge sekken på ryggen og la det som skjer skje. Ta det som det kommer og nyte den bratte tilværelsens frihet.

Larsorama på anmarsjen mot Niponino. Torrebreen og Lago Torre i bakgrunnen

Alt utstyret vårt lå nå i Niponino ved foten av Torre massivet og alt var derfor tilrettelagt for oppfyllelsen av drømmer. Med lette sekker la i vi i vei fra El Chaltèn lørdag morgen og etter 5 timer ankom vi Nipo i et øsende regnvær. Her oppdaget vi at til tross for vårt nitidige arbeid med å "revesikre" utstyrslageret vårt, så hadde en rev klart å grave seg frem til en av sekkene nedenfra. Heldigvis må arbeidskårene ha vært dårlige for reven klarte bare å stikke av med et par middager og en frokost. Langt verre hadde det gått for det amerikanske basehopperparet vi møtte senere. De hadde mistet en ukes rasjoner til reven og måtte returnere til El Chaltén etter forsyninger.
Så var det bare å krype i teltet og høre regnet tromme på duken.

Skyggespill over Fitz Roy massivet.

Niponino. Mochito og El Mocho i bakgrunnen. 

Tidlig neste morgen sluttet det å regne og været begynte å bedre seg. Fjellene rundt oss hadde fått en del snø i høyden, men dette smeltet fort i det stadig forbedrede været. Planen vår var i utgangspunktet å prøve en rute på Aguja Saint Exepury som lå øst for oss, men etter et lite lagråd besluttet vi å klatre en noe kortere rute på Medialuna i vest i stedet. For første gang på turen pakket vi sekkene for ren klippeklatring og satte klokka på 0400 neste morgen.

Morgenskumring over Torre-massivet. 

Medialuna i all sin prakt. Ruten vår begynner i det store skyggelagte diederet til høyre, går midt på toppsvaet og avslutter i det åpenbare S kaminen i toppen. 

Første kaffekoppen satt som et skudd og på slaget 0500 gikk vi mot ruta i det solen lyste opp Fitz Roy massivet bak oss. Etter behagelige 1,5 timers anmarsj ankom vi innsteget på ruta i bunnen av et stort diedersystem. Larsorama binder seg inn og legger i vei på den første 5+ lengden som så ut til å være någet off width.

Larsorama blir liten på den første taulengden. 

Standplass etter andre lengde. 

Etter 20 meter sier Larsorama at han ikke har lyst på off width til frokost i dag så jeg tar over skarpenden. Klatringen er en fryd fra første stund. De første par taulengdene har mye store formasjoner, lett, men fysisk. Inn med et kne, kave litt, nytt kne, meter for meter. Etter de tre første lengdene ankommer vi en stor hylle. Her er det flere muligheter, jeg velger å franske meg gjennom en tynn søm til venstre fremfor et grufsete lite fristende off widht opptak. Videre gjennom lettgått rissterreng til standplass i nisje. 

Larsorama ankommer stand etter fjerde lengde.

Her legger terrenget seg og Larsorama tar oss opp en treerlengde til skulderen som markerer slutten på Medialunas første pillar. Det har nå blitt alvorlig varmt i solen og vi tar en skikkelig pause på hylla. Ikke noe vits å stresse i dag.

Utsikt mot den øvre pillaren. Torrerekka ses i bakgrunnen. 

Den øvre pillaren på ruta ser perverst fin ut. Risslinjer like rene som på Midtsommernattsdrømmen leder videre opp mot den store S formede kaminen som leder til toppen. Vi fyller vannflaskene med smeltevann fra snøfeltet på hylla og begynner på godsakene. To utsøkte lengder med hånd og fingerjamming leder til drømmestandplassen på en perfekt hylle over herligheten. Herfra går en kort lengde opp til rutas 6c cruxtaulengde. Noen amerikanere hadde tipset oss om at det var kjekt med to camalot #4 og to #3 her. Dette syns vi hørte fornuftig ut og sørget derfor på å låne med oss en ekstra fra vår nye basehoppevenn i Niponino. Uheldigvis glemte vi vår egen i farten så det fikk greie seg med den ene vi hadde lånt. Lengden ble blod-aidet av undertegnede ved hjelp av skamløs kamshuffling. Hva skal man si. Patagonia er Patagonia. Friklatring får man drive med på fritiden heller.

God stemning som i Sogndal. 

Kunne spart mye tid og penger på å bare klatret i Uskedalen i stedet. 

Men det hadde ikke blitt det samme.

Trenger man noe mer i livet? 

Syvende lengde. 

Drømmestandplass.

Cruxtaulengden. 

Litt kaminering før standplass. 

Den neste standplassen går inn i boka som den feteste jeg har vært på. Inne bak den store toppsøylen var det luft på alle kanter og det ble ikke rent lite synging og jalling i den gode akkustikken mens Larsorama kunne kose seg med 50 meter klemknutegang.

Et overdrevent smil har nesten alltid høyere underholdningsverdi enn ditt vanlige streite, prøv det.  Siste stand før toppen.

Larsorama på siste standplass før toppen.

 Siste taulengde gikk opp kaminen i et riss og avsluttet med en spektakulær mantel rundt toppkanten hvor hele Torre rekka ventet på å slå deg i trynet. Det ble toppjubel og selfieorama før returen ventet.

På toppen. 1000 meter høyere Cerro Torre i bakgrunnen.

På toppen av Medialuna. 

Som nevnt tidligere er noe av det som gjør Patagonia spesielt at veien ned igjen er like bratt som turen opp. Potensiale for fastkilte rappelltau sørget for å holde pulsen oppe hele veien ned, men det gikk smertefritt og 8 rappeller, et kilesett og 10 meter bailetau senere, kunne vi bykse over bregleppa og rusle tilbake over breen til stashet vi la igjen ved innsteget.

På returen.

Siste rappellen. 

Fra returen til Niponino

Så i lyset fra alpenglowen returnerte vi til Niponino og en god natts søvn. Neste dag ble tilbragt i lykkerus i campen, hvor vi samtalte med klatrere fra fjern og nær om både tinder og tanker mens drømmer gikk i oppfyllelse på fjellene rundt oss. Dagen derpå returnerte vi til El Chaltén med turens tyngste sekker. Knær fikk kjørt seg, men også dette gikk på et vis.

Tinder og tanker. 

Tinder og...

Patagonia har satt spor og jeg sitter igjen med mye. Erfaringshøstingen har vært fruktbar både på godt og vondt, men den kanskje viktigste effekten av turen har vært inspirasjonen. Inspirasjonen til å bli bedre, sterkere, raskere, modigere og tryggere. Inspirasjonen til å fortsette å oppsøke friheten i fjellet.

Drømmen lever!

Cerro Torre

Frokost

Torrebreen 

Buldring i El Chalten

Cragging i El Chaltén

Grilling i El Chaltén

Kjøtt

Frokost i El Chaltén

Home of the luxery motherfuckers

Årets norske bidrag til Patagonia. Fra venstre. Lars Ottar Halvorsen, Martin Skaar Olslund, Endre Vonheim, Lars Martin Solberg, Jonas Jakobsen, Øyvind Salvesen og Joel Frans.

Snart 30

Lenge til jeg blir 29. 



Katter i El Chaltén
Hunder i El Chaltén

Avskjed