"There is a window coming for new years, I fucking told you!" Entusiasmen til hostelkongen Sebastian er ektefølt. Endelig blir han kvitt oss noen dager og kan gjenvinne kontrollen over det kaospregede Noruegosrommet. Det har bruk for en vask og nytt sengetøy nå.
Nyttårsvinduet later til å bli det første virkelig solide værvinduet siden vi deltok i redningsaksjon og team oppdrift klatret Torre, m
en hva skal vi klatre? Det høyeste fjellet her nede frister. Fitz Roy. En 3400m høy bauta, synlig fra hele El Chalten er det åpenbare målet.
 |
| Verdens beste utsikt fra et bilopphuggeri? Fra høyre, Fitz Roy, Poincenot, Aguja Saint Exepury, Cerro Madsen og Cerro Torre. |
Martin aka Goldenboy aka the milkshaker har hooket opp med Colin Haley, så team oppdrift består nå av Endre og Lars Martin. De snuser på sørveggen. Enkleste vei opp. Vurdert til best sjanse for topping under de rådende forholdene. Planene smitter over til meg og Larsorama og etter hvert søker vi mer og mer sammen i planleggingen. To selvstendige klatrelag, som kan dra nytte av hverandre for tråkking av spor i nysnøen, tryggheten av et stort taulag over breen og litt marginer i økt total arbeidskraft dersom noe uforutsett skulle skje.
 |
| The goldenboy og the godfather legger planer. |
Det er spådd en del nedbør før vinduet og temperaturen vurderes ikke til triviell for friklatring så alle midler planlegges brukt for å nå toppen. Lette taustiger for evt. teknisk avansement medbringes sammen med jumarklemmer til andremann.
Like før avreise tar vi en prat med Colin vedrørende taktikken. Han mener stiger og tauklemmer bør legges igjen til fordel for svasko og kalk. Han tror det kommer til å bli friklatreforhold og ruta har mye opptaksklatring som stort sett kan "franskes" (dra i sikringsmidlene).
 |
| Den seige tusenmetersbakken opp mot Piedra Negra. |
Gudfaren har talt, vi pakker om sekkene og kjører mot Rio Electrico. Min tredje tur til Pidra Negra på turen. Vi ankommer og tar tidlig kvelden. Med planer om en kort dag over Paso Guillamet langs Electrico breen og litt klatring opp til Brecha de los Italianos, settes klokken på komfortable 0700 morgenen etter.
 |
| Kaffebesøk i Trolltinden. |
Kvelden og natten kommer og det begynner å snø. Tunge filler knitrer intenst mot duken inntil teltet er fullstendig dekket og de nye fillene bare legger seg lydløst på toppen av sine forgjengere og det blir stille. Så blir snødekket for tungt, glir av teltet med et "swoosh"og knitringen er tilbake. Prosessen gjentas utallige ganger i løpet av natten og utpå morgenkvisten begynner også drønnene av ferske løssnøskred å høres rundt oss i det fjerne. Det besluttes å utsette avreise til snøværet har gitt seg.
 |
| Det har nesten sluttet å snø og vi legger av gårde. |
Klokken 10:00 legger vi av gårde mot Paso Guillaumet. Det snør fortsatt, men været viser tegn til bedring, noe som stemmer godt overens med vår siste værmelding. Vi innser at snøforholdene er tidkrevende og vi vurderer derfor et øyeblikk å slå sammen taulagene for å spare vekt. Firemannslag tar tid og dessuten vil alle måtte snu dersom en må baile så vi slår det til slutt fra oss.
 |
| Like ved Paso Guillaumet. |
Etter om lag 2 timer med stamping når vi Pasoen. Det er fortsatt dårlig sikt og vi er ikke kjent på breen så det blir en rast med snøsmelting og litt mat her. Til tross for begrenset sikt beslutter vi etter en stund å forsøke oss over breen. Med meg først i firemannslaget jobber vi oss gjennom sprekkområdet og kommer oss ned i flatere terreng under Mermoz. Her klarner været brått og det går opp for oss hvor vi er. Det blir ekstatisk stemning når skyene letter og Fitz Roy massivet åpenbarer seg. Drømmen lever!
 |
| Været letter |
 |
| og vi blir oppmerksomme på omgivelsene. Her ser østveggen på Guillaumet (høyre) og Mermoz (venstre) |
 |
| Lars Martin stamper mesterlig av gårde mot Brecha de los Italianos som er det laveste punktet på ryggen. |
Turen over breen er langdryg. Vi tråkker førstespor gjennom dypsnø, men stadig nærmer vi oss renneformasjonen vi skal klatre opp til brechaen. 100m under bergschrunden deler vi oss i to taulag før vi fortsetter. Team oppdrift tar føringen og vi følger like bak. Artig løpende alpinklatring og et par taulengder på vekselvis snø, is og klippe i den rekkefølgen fører oss til ryggen.
 |
| Lars Martin, Poincenot og veien videre. |
 |
| Endre jobber mot elementene. |
 |
| Siste standplass glir etter hvert over i bivy. Torredalen i bakgrunnen. |
Klokka er snart 23:00 og mørket senker seg mens vi tråkker ut en plattform og bygger levegg mot den kjølige brisen fra Torredalen. Team oppdrift har ikke soveposer og velger derfor en mer vindbeskyttet spot ca 15 meter unna oss. Vi kryper i posene, smelter snø, spiser hver vår real turmat og tørner inn for natten. Lars Martin kommer oppom for å ønske oss godt nyttår. Et kvarter før tiden, men pytt.
Vekkerklokken settes på 03:00. Det slår meg at dette muligens er litt knapt med hvile, men vi kommer til å trenge tiden på klatringen. Våkner 03:30 og begynner å smelte snø. To liter senere vekker jeg Larsorama og informerer om at vi har en jobb å gjøre.
"Jeg har ingenting der oppe å gjøre, du får alliere deg med de andre" er svaret jeg får fra dypet av soveposen. Ymter frempå at det kanskje bare er morgenLars som snakker, men svaret er fortsatt det samme.
Svaret er ja. Jeg shotter en Real til frokost, pakker om sekken og forlater Lars på hylla med brorparten av klatreutstyret vårt, brenneren og halvparten av maten.
Etter å ha jumarert til toppen av tauet hvor Endre og Lars Martin er i gang med å forberede seg spør jeg nok en gang om det er greit at jeg blir med. Svaret er fremdeles genuint positivt. Godfølelsen melder seg. Opp, opp!
 |
| Endre først i tauet opp mot hengebreen som skal føre oss videre. |
Endre leder snøbakke og noen klippeopptak opp til hengebreen vi må krysse for å komme til ruten. Vi traverserer breen i tau med enkelte mellomforankringer. Et fall her ville uansett vært seriøst, men det er likevel verdt å binde seg inn for å unngå å havne helt nede i Torredalen ved en utglidning.
 |
| "Husket jeg å slipe alle taggene på stegjerna?" Fransk terreng. For den som tør. |
Ved enden av breen leder to enkle mikstaulengder og et snøfelt til innsteget på ruta. Det er kaldt og selv med alt av klær på sliter vi med å holde varmen, svaskoene og kalken som ligger i sekken fremstår mer som en dårlig vits enn et verktøy for progresjon.
 |
| Lars Martin passerer noen gamle faste tau på vei opp mot innsteget til Californiana. |
 |
| På tide å finne frem svaskoene? |
Jeg tar over skarpenden på tauet. Første lengde er en femmerlengde med opptaksvise vanskeligheter. Jeg klatrer i storsko uten stegjern og bruker alle triksene i boken for å få best mulig fremdrift. Drar og står i slynger, bruker øksene der det lar seg gjøre og grafser etter gamle rappellfester uten å tenke på stil.
Når vi er samlet på standplass igjen har det gått 75 minutter og jeg merker en endring i stemningen. I sekken har vi foruten svasko og kalk, litt mat vann samt en brenner og gass nok til ett oppkok. Vi er fremdeles slitne etter gårsdagen. Det er kaldt og vi mangler tilsynelatende marginer i forhold til både utstyr og klatrehastighet under de rådende forholdene.
Etter en god gammeldags runde i taulaget med lufting av synspunkter, bestemmer vi oss for å baile uten nevneverdige betenkeligheter.
 |
| Bailefunk |
Etter fire rappeller og reversering av hengebreen er vi tilbake ved bivyen i det LarsOrama kryper ut av posen. Det har gått 6-7 timer siden vi startet. Her spiser vi litt og pakker sekkene før ytterligere 5 rappeller fører oss forbi bergschrunden og ned igjen på breen.
 |
| Nedklatring med Poincenot i bakgrunnen. |
 |
| Nede igjen på breen. Fitz Roy |
 |
| Fitz Roy ble opprinnelig kalt Cerro Chalten oversatt "det rykende fjellet". Tidligere trodde man at skystripene fra toppen stammet fra vulkansk aktivitet. |
Ved midnatt sjangler vi, etter mye labbing ut på bilveien ved Rio Electrico og får mot alle odds umiddelbart haik med en lokal kar i pickup. Følelsen av å ligge på lasteplanet i et kaos av utstyr og mennesker under stjernehimmelen kommer jeg aldri til å glemme.
I etterkant har vi nok en gang kommet frem til at det var en god avgjørelse å snu. Kanskje hadde vi gjort lurt i la snøen sette seg en dag, for å slippe blodslitet på anmarsjen. Kanskje ville en ekstra gassboks og bivyutstyr i sekken gitt oss de nødvendige marginene for å tørre å støte på videre. Kanskje hvis vi hadde vokst opp i Polen eller Slovakia under den kalde krigen osv. osv. osv.
Patagonia er en plass hvor ting bør klaffe for at man skal kunne danse toppdansen. Variablene er mange og konsekvensene store dersom noe skjærer seg. Drømmen lever uansett.
 |
| "Why are you back already? Is this the new generation?" (Seba) |
Status per nå er at meg og LarsOrama har båret alt stæshet vårt inn til Niponino i Torredalen i påvente av alle værvinduers mor. Klokken tikker og spenningen er stor. Hvem vet hva Patagonia har på lager til oss ved neste korsvei.
