lørdag 10. januar 2015

Fitz Roy bailefunk

En tynn vindsekk og noen cm med dun er alt som skiller oss fra virkeligheten på den lille bivyhylla vi har funnet på Brecha de los Italianos. Over oss ruver siluetten av Fitz Roy blant stjernene. Jeg kan nesten ikke tro det, men etter kort tid begynner varmen å bre seg og jeg kjenner øyelokkene gli igjen. Beste nyttårsaften noensinne! 

"There is a window coming for new years, I fucking told you!" Entusiasmen til hostelkongen Sebastian er ektefølt. Endelig blir han kvitt oss noen dager og kan gjenvinne kontrollen over det kaospregede Noruegosrommet. Det har bruk for en vask og nytt sengetøy nå.

Nyttårsvinduet later til å bli det første virkelig solide værvinduet siden vi deltok i redningsaksjon og team oppdrift klatret Torre, men hva skal vi klatre? Det høyeste fjellet her nede frister. Fitz Roy. En 3400m høy bauta, synlig fra hele El Chalten er det åpenbare målet.

Verdens beste utsikt fra et bilopphuggeri? Fra høyre, Fitz Roy, Poincenot, Aguja Saint Exepury, Cerro Madsen og Cerro Torre. 

Martin aka Goldenboy aka the milkshaker har hooket opp med Colin Haley, så team oppdrift består nå av Endre og Lars Martin. De snuser på sørveggen. Enkleste vei opp. Vurdert til best sjanse for topping under de rådende forholdene. Planene smitter over til meg og Larsorama og etter hvert søker vi mer og mer sammen i planleggingen. To selvstendige klatrelag, som kan dra nytte av hverandre for tråkking av spor i nysnøen, tryggheten av et stort taulag over breen og litt marginer i økt total arbeidskraft dersom noe uforutsett skulle skje. 
The goldenboy og the godfather legger planer. 

Det er spådd en del nedbør før vinduet og temperaturen vurderes ikke til triviell for friklatring så alle midler planlegges  brukt for å nå toppen. Lette taustiger for evt. teknisk avansement medbringes sammen med jumarklemmer til andremann. 

Like før avreise tar vi en prat med Colin vedrørende taktikken. Han mener stiger og tauklemmer bør legges igjen til fordel for svasko og kalk. Han tror det kommer til å bli friklatreforhold og ruta har mye opptaksklatring som stort sett kan "franskes" (dra i sikringsmidlene). 
Den seige tusenmetersbakken opp mot Piedra Negra. 
Gudfaren har talt, vi pakker om sekkene og kjører mot Rio Electrico. Min tredje tur til Pidra Negra på turen. Vi ankommer og tar tidlig kvelden. Med planer om en kort dag over Paso Guillamet langs Electrico breen og litt klatring opp til Brecha de  los Italianos, settes klokken på komfortable 0700 morgenen etter. 


Kaffebesøk i Trolltinden. 

Kvelden og natten kommer og det begynner å snø. Tunge filler knitrer intenst mot duken inntil teltet er fullstendig dekket og de nye fillene bare legger seg lydløst på toppen av sine forgjengere og det blir stille. Så blir snødekket for tungt, glir av teltet med et "swoosh"og knitringen er tilbake. Prosessen gjentas utallige ganger i løpet av natten og utpå morgenkvisten begynner også drønnene av ferske løssnøskred å høres rundt oss i det fjerne. Det besluttes å utsette avreise til snøværet har gitt seg. 
Det har nesten sluttet å snø og vi legger av gårde. 

Klokken 10:00 legger vi av gårde mot Paso Guillaumet. Det snør fortsatt, men været viser tegn til bedring, noe som stemmer godt overens med vår siste værmelding. Vi innser at snøforholdene er tidkrevende og vi vurderer derfor et øyeblikk å slå sammen taulagene for å spare vekt. Firemannslag tar tid og dessuten vil alle måtte snu dersom en må baile så vi slår det til slutt fra oss. 
Like ved Paso Guillaumet.



Etter om lag 2 timer med stamping når vi Pasoen. Det er fortsatt dårlig sikt og vi er ikke kjent på breen så det blir en rast med snøsmelting og litt mat her. Til tross for begrenset sikt beslutter vi etter en stund å forsøke oss over breen. Med meg først i firemannslaget jobber vi oss gjennom sprekkområdet og kommer oss ned i flatere terreng under Mermoz. Her klarner været brått og det går opp for oss hvor vi er. Det blir ekstatisk stemning når skyene letter og Fitz Roy massivet åpenbarer seg. Drømmen lever! 
Været letter 
og vi blir oppmerksomme på omgivelsene. Her ser østveggen på Guillaumet (høyre) og Mermoz (venstre) 
Lars Martin stamper mesterlig av gårde mot Brecha de los Italianos som er det laveste punktet på ryggen. 

Turen over breen er langdryg. Vi tråkker førstespor gjennom dypsnø, men stadig nærmer vi oss renneformasjonen vi skal klatre opp til brechaen. 100m under bergschrunden deler vi oss i to taulag før vi fortsetter. Team oppdrift tar føringen og vi følger like bak. Artig løpende alpinklatring og et par taulengder på vekselvis snø, is og klippe i den rekkefølgen fører oss til ryggen. 
Lars Martin, Poincenot og veien videre. 


Endre jobber mot elementene. 


Endre leder an opp mot Brechaen.

Skyggespill.
Utsikt mot sør i retning El Chalten. 
I det jeg mantler meg opp det siste opptaket får jeg bakoversveis. Utsikten ned i Torredalen kombinert med solnedgang og en følelse av å være akkurat der det er meningen man skal være i livet blir for overveldende. Jeg feller en tåre bak de mørke brilleglassene mens jeg sikrer Lars opp til meg på hylla. 
Siste standplass glir etter hvert over i bivy. Torredalen i bakgrunnen.

Klokka er snart 23:00 og mørket senker seg mens vi tråkker ut en plattform og bygger levegg mot den kjølige brisen fra Torredalen. Team oppdrift har ikke soveposer og velger derfor en mer vindbeskyttet spot ca 15 meter unna oss.  Vi kryper i posene, smelter snø, spiser hver vår real turmat og tørner inn for natten. Lars Martin kommer oppom for å ønske oss godt nyttår. Et kvarter før tiden, men pytt. 

Vekkerklokken settes på 03:00. Det slår meg at dette muligens er litt knapt med hvile, men vi kommer til å trenge tiden på klatringen. Våkner 03:30 og begynner å smelte snø. To liter senere vekker jeg Larsorama og informerer om at vi har en jobb å gjøre. 

"Jeg har ingenting der oppe å gjøre, du får alliere deg med de andre" er svaret jeg får fra dypet av soveposen. Ymter frempå at det kanskje bare er morgenLars som snakker, men svaret er fortsatt det samme.

Morgenstund på Brechaen.






Ildrød soloppgang i sør.
Cerro Torre pre soloppgang. 
Post soloppgang
Been there done that si. Lars Martin. 

Føkk! Hva nå? Det er jævli flaut å spørre, men tanken om å baile allerede i soveposen er utenkelig, så når Endre kommer forbi på fasttauet fra bivyen skjer ting raskt. "Lars blir her, kan jeg teame opp med dere?" 

Svaret er ja. Jeg shotter en Real til frokost, pakker om sekken og forlater Lars på hylla med brorparten av klatreutstyret vårt, brenneren og halvparten av maten. 

Etter å ha jumarert til toppen av tauet hvor Endre og Lars Martin er i gang med å forberede seg spør jeg nok en gang om det er greit at jeg blir med. Svaret er fremdeles genuint positivt. Godfølelsen melder seg. Opp, opp! 
Endre først i tauet opp mot hengebreen som skal føre oss videre. 


Endre leder snøbakke og noen klippeopptak opp til hengebreen vi må krysse for å komme til ruten. Vi traverserer breen i tau med enkelte mellomforankringer. Et fall her ville uansett vært seriøst, men det er likevel verdt å binde seg inn for å unngå å havne helt nede i Torredalen ved en utglidning. 

"Husket jeg å slipe alle taggene på stegjerna?" Fransk terreng. For den som tør. 
Ved enden av breen leder to enkle mikstaulengder og et snøfelt til innsteget på ruta. Det er kaldt og selv med alt av klær på sliter vi med å holde varmen, svaskoene og kalken som ligger i sekken fremstår mer som en dårlig vits enn et verktøy for progresjon. 
Lars Martin passerer noen gamle faste tau på vei opp mot innsteget til Californiana. 

På tide å finne frem svaskoene?

Jeg tar over skarpenden på tauet. Første lengde er en femmerlengde med opptaksvise vanskeligheter. Jeg klatrer i storsko uten stegjern og bruker alle triksene i boken for å få best mulig fremdrift. Drar og står i slynger, bruker øksene der det lar seg gjøre og grafser etter gamle rappellfester uten å tenke på stil. 

Når vi er samlet på standplass igjen har det gått 75 minutter og jeg merker en endring i stemningen. I sekken har vi foruten svasko og kalk, litt mat vann samt en brenner og gass nok til ett oppkok. Vi er fremdeles slitne etter gårsdagen. Det er kaldt og vi mangler tilsynelatende marginer i forhold til både utstyr og klatrehastighet under de rådende forholdene. 

Etter en god gammeldags runde i taulaget med lufting av synspunkter, bestemmer vi oss for å baile uten nevneverdige betenkeligheter. 
Bailefunk

Etter fire rappeller og reversering av hengebreen er vi tilbake ved bivyen i det LarsOrama kryper ut av posen. Det har gått 6-7 timer siden vi startet. Her spiser vi litt og pakker sekkene før ytterligere 5 rappeller fører oss forbi bergschrunden og ned igjen på breen. 


Nedklatring med Poincenot i bakgrunnen. 
 Nede igjen på breen. Fitz Roy  

Fitz Roy ble opprinnelig kalt Cerro Chalten oversatt "det rykende fjellet". Tidligere trodde man at skystripene fra toppen stammet fra vulkansk aktivitet. 

Ved midnatt sjangler vi, etter mye labbing ut på bilveien ved Rio Electrico og får mot alle odds umiddelbart haik med en lokal kar i pickup. Følelsen av å ligge på lasteplanet i et kaos av utstyr og mennesker under stjernehimmelen kommer jeg aldri til å glemme. 

I etterkant har vi nok en gang kommet frem til at det var en god avgjørelse å snu. Kanskje hadde vi gjort lurt i la snøen sette seg en dag, for å slippe blodslitet på anmarsjen. Kanskje ville en ekstra gassboks og bivyutstyr i sekken gitt oss de nødvendige marginene for å tørre å støte på videre. Kanskje hvis vi hadde vokst opp i Polen eller Slovakia under den kalde krigen osv. osv. osv. 

Patagonia er en plass hvor ting bør klaffe for at man skal kunne danse toppdansen. Variablene er mange og konsekvensene store dersom noe skjærer seg. Drømmen lever uansett. 

"Why are you back already? Is this the new generation?" (Seba)
Status per nå er at meg og LarsOrama har båret alt stæshet vårt inn til Niponino i Torredalen i påvente av alle værvinduers mor. Klokken tikker og spenningen er stor. Hvem vet hva Patagonia har på lager til oss ved neste korsvei. 

torsdag 8. januar 2015

Patagonia. Innblikk

Det er mye dårlig vær her nede. Eller som vår hostelvert bruker å si til nyankomne backpackers. "The normal is wind". Yr.no funker ikke i Patagonia heller, men det finns råd.

To til tre ganger om dagen finner du klatrerne i byen krøket over en elektronisk dings på spesielt utvalgte steder hvor det er håp om at internett kan fungere. Som en heroinbruker forbereder sitt neste stikk, tastes koordinater og ønsket informasjon rutinemessig inn med skjelvende fingre fra den klinisk utformede værtjenesten fra NOAA. 

Om du skulle være så heldig å få fatt på godsakene er dette informasjonen som møter deg.

Ikke som yr.no, men kanskje til det bedre? Dere skal få noen tips til hva vi ser etter. Det finnes et par tøybare gyldne regler. 

- Vindhastigheten bør være under 7. 
- Lufttrykket bør være over 1015. 
- Godvær forekommer oftest når trykket nærmer seg 1020. 
- Forhåpninger bør holdes til et minimum. 

"the pressure allways rises at the end of the week" (Korra Pesce) 

I dag 8.1.2015 skal vi rusle inn til en camp ved navn Nipponino og legge igjen utstyret vårt. Klarer du å lese hva slags vær vi får? 

Takk for oppmerksomheten. 




mandag 5. januar 2015

Aguja Guillaumet - "Coqueugniot - Guillot" (Oppdatert med bilder)


Aguja Guillaumet sett fra breen ved Piedra Negra
Jeg tar av meg hanskene og gjør et lite byks for å etablere meg på toppkjeglen. Den skarpe granitten spiser av både hud og gore-tex i det jeg åler meg mot toppen. Det er bare den 18. desember, men jeg åpner allerede julegaver. Min første topp i Patagonia! 


Uken som gikk etter redningsaksjonen og  helikopterstyrten på Fitz Roy breen gikk med til ettertanke, prating og ulike praktiske gjøremål som følge av hendelsen. Vi møtte den lokale legen og redningskoordinatoren Carolina som satt på mye interessant og oppklarende informasjon vedrørende redningstjenesten og situasjonen for øvrig her nede. Vi hadde et sterkt møte med redningsmannen Jimmy, som var tydelig preget av det han hadde vært gjennom og vi møtte den ydmyke og takknemlige tyske klatreren Ralph som kunne fortelle at Dietmar forholdene tatt i betraktning  var i god form og avventet transport og operasjon hjemme i Tyskland. Som en slags avslutning på det hele deltok vi også på en feststemt grillbegivenhet hvor en tydelig sammensveiset redningsgruppe nøt godt av en løssluppen og mindre alvorstynget anlending for samvær enn forrige gang de møttes.

Grillfest utenfor lokalene til den lokale klatreklubben


Jimmy som overlevde helikopterhavariet under grillfesten med redningsgruppen.

Medlemmer av redningsgruppen oppgir kontaktinformasjon for å effektivisere arbeidet med å samle troppene i forkant av aksjoner. 

Da et lite værvindu dukket opp på meldingene dreide oppmerksomheten imidlertid raskt til våre egentlige målsetninger for turen, nemlig å klatre i verdens mest spektakulære omgivelser. Da det nærmet seg ble det dessverre tydelig at LarsOrama ikke var i form til tur ennå og desperasjonen begynte å melde seg. Miksing og triksing med taulag her nede er et tema av følsom karakter, men heldigvis fikk jeg lov å bli med Tromsøværingene Joel Frans og Jonas på deres første tur! 

Vinduet var av det korte slaget så i bestemte oss for å gjøre et forsøk på den enkleste toppen i Fitz Roy massivet, nemlig Aguja Guillaumet. Utgangspunktet for turen var bivyspoten Piedra Negra (samme sted som sist) og hit ankom vi i komfortabel tid fredag ettermiddag. Denne gangen var forholdene ganske annerledes, med snødekke på de siste 600 høydemetrene av anmarsjen.
Joel. Nok en gang på vei opp mot Piedra Negra. 

Jonas på anmarsjen til Piedra Negra.

Det ble tidlig kvelden. Jeg i mitt flotte Helsport Trolltind Superlight og Joel og Jonas i sin hjemmelagde bivybag.
Bivybag = glede


Samme teltplass som sist. Litt andre forhold. 


Helsport Trolltind superlight 2. (1.3kg) Weapon of choice når vekt er viktig. www.helsport.no

Noen lokale guider med klienter var også på tur under dette vinduet. 
Det snødde jevnt gjennom natten og da vi begynte morgenstellet klokken 0400 fikk jeg inntrykk av at det var telt som hadde vært tingen. Etter frokost gikk vi løs på de drøyt 600 høydemetrene opp til Paso Guillaumet i dypsnøen. Det var tidvis tung vassing, men omsider bikket vi passet og entret breen. Det ble raskt klart at vårt opprinnelige rutevalg ikke egnet seg under de rådende forholdene så vi valgte å satse på renneformasjonen som ble brukt under andrebestigningen av toppen i stedet.

På vei opp mot Paso Guillaumet. 

Mot paso Guillaumet.
Glacier Piedras Blancas Superior


Jonas på breen under østsiden av Guillaumet. Vår linje er snørenna til venstre i bildet.
Superdansken brøyter vei. 

Joel på første lengde.
Trivelig å være tre på tur som vanlig. 
Jonas brøytet seg mesterlig vei over bergschrunden til et klippebånd i bunn av renna. Herfra tok Joel over og ledet to taulengder videre opp snørenna med innslag av klippe og is. Så var det min tur. Først en transportlengde i grei øksesnø til stand i bomberiss. Deretter en noe brattere lengde med et lite miksopptak og noen blokkoppstablinger før stand i tynt, men solid flak. Back up i to økser. Herfra tok Jonas over opp det som skulle bli dagens cruxtaulengde. Artig miksklatring førte til et lite sva med drittsnø. Etter å ha lokalisert en viktig kile og børstet frem noen fottak kunne Jonas svinge seg over kanten til stand på ryggen.
Jonas på siste taulengden i renna. På turen brukte vi Edelrid Swift. Et 8.9mm trippelgodkjent tau som tåler mye juling og  gir fleksibilitet i valg av metoder når man er 3 på tur. www.xcsports.com 


Joel på snøcruxet ut av renna. 


Standplass på ryggen.

Videre herfra var det klippeklatring i storsko langs ryggen. Først et femplussdieder som ble elegant fransket av Jonas, topptauet i god friklatrestil av meg og miksklatret med økser av Joel. Drømmen lever!
Jonas på stand etter femplussen.


Joel på femplussen


Etter dette ledet en enkel, men kavete mantletaulengde til bunnen av et snøfelt som førte til toppen. Her tok jeg over tausleping og brøyting til under den lille toppkjeglen. Denne besteg vi etter tur i beste Fontainebleustil. Litt bildeknipsing, snøsmelting og snacking og vi var klare for returen.


Jonas i skarpenden på mantlelengden. 
Joel følger på mantlelengden
Snart på toppen
Cumbre! 

Aylen Ayke hostel. Home of the luxery motherfuckers.
       
Noe av det som gjør Patagonia unikt er at nedturen ofte går samme vei som oppturen. Dette betyr at turene blir dobbelt så fete, fordi man alltid er litt nervøs for taukiling, fallende is og stein eller endringer i vaeret. I dag gikk alt smertefritt og Tromsøgutta tok føringen på et vis som vitner om sammensveiset rutine og på et blunk var vi nede på breen igjen og klare for utmarsjen.

Store inntrykk. 
Fra returen. 

Vi var fremme ved bilveien ved mørkets frembrudd etter om lag 20 timer på tur og fikk etter noe om og men ordnet både cervesas og skyss tilbake til El Chalten. Lvngthdrm!
Rypebasert. 

Takker for turen gutta! Gleder meg til fortsettelsen.

(Jeg må nok en gang beklage mangelen på bilder, stakkarslig nett og en macintosh som har tatt kvelden må ta skylden for dette. Kommer sterkere tilbake.)