Noen ganger er cruxet på buldretur ikke bulderne i seg selv,
men å komme seg til parkeringsplassen. Dette
er historien om Louis og Mari på klatretur gjennom Europa.
Det begynte bra, fant et røverkjøp av en bil, bare et ørlite
startproblem, ingenting å tenke på, ”om det blir verre kan vi jo bare fikse det
billig i Frankrike!”. Tøffet avgårde mot Sveits, det ble verre, vondt i magen
hver gang man vrir om tenningen, manner seg opp til prosjektene, møter veggen
allerede på parkeringsplassen. ”Bare vi kommer oss til Frankrike og billig
verksted”. Tanken er god, men ingen av oss kunne forutse at verkstedmannen,
etter en måned inn og ut av verksted, tidvis tauing av bil og bytting av
verksted, skulle trekke på skuldrene og sende oss avgårde med ødelagt bil og en
flaske champagne. Europaturneen endte i Font.
At transportmiddelet etter planen skulle fungere som vårt hjem
er en annen historie, men jeg kan røpe et stikkord: veggedyr. Eiendelene våre
ligger sitt andre døgn i fryseren i dette øyeblikk.
All ulykke til side, det har vært en ille bra tur. For meg
(Mari aka søstersen) var dette premiere på lang klatretur. Og etter mye syting og
nedpsyking skjønte jeg på slutten av turen hva det hele dreier seg om. Man må
finne buldere man passer, og det er ingen skam. Med andre ord, jeg omfavnet
krimperen i meg. Louis varmet opp med kyssesyken før avreise, men fikk støtet
det bort i Sveits og inntok Font med friskt mot og nylig oppdagelse av
antihydral.
Fontainebleau 2014 from Shitty Productions on Vimeo.
Og her, filmen fra tidligere i høst:
Swiss 2014 from Shitty Productions on Vimeo.
Etter jul skraper vi sammen våre hardt opptjente grunker og gryn og prøver lykken i USA. Leiebil denne gangen.