Dirdalsveggen bail.

Solen skinner om kapp med den nypolerte passaten til Mr. Lovely mens vi suser langs fylkesvei 45 (aka. the candystore) på vei mot Rogalands "fantastic little big wall" Dirdalsveggen. Det er 12. Mars og isen er for lengst borte på alt jeg klatret med søstersen i vinter, men lysebrun granitt bærer bud om at jeg driter i det. Mr. Lovely er småbarnspappa og har ikke sovet i natt. Jeg er også trøtt fordi jeg så tre episoder av White collar på Netflix før jeg la meg, men det holder jeg for meg selv. Drømmen lever! På parkeringsplassen i Dirdal bestemmer vi oss for å kjøre tilbake til Stavanger for å hente en ekstra klatresele. Tross alt greit at begge har en. Litt lang omvei, men knusktørr granitt bærer bud om at jeg driter i det. Første femmerlengden av "På kanten" er våt som vanlig og Mr. Lovely leder opp til stand i en vanndam. Diederet videre er slimete som innsiden av en brukt dong så 6+ varianten rett opp foreslås. Jeg er som vanlig litt defensiv. Vonde fingre, litt sliten etter klatringa på Dale i går bla bla bla den vanlige leksa. Rart jeg har fått toppet ut noe i det hele tatt gjennom livet når jeg tenker meg om, men solvarm granitt bærer bud om at jeg driter i det så jeg klatrer direktelinja. Svette, T-skjorte og trange håndjammer til hylla. Drømmen lever. Klipper meg rett i rapellfestet med 120 slynge. Den er for kort til å stå avslappet så det blir balleklem og hengende standplass på Rogalands største hylle. Mr. Lovely leder videre opp headwallen og sprekken gjennom den gylne granitten bærer bud om at jeg driter i det, balleklemmen altså. Jeg lovte å ikke si det til noen, men Mr. Lovely pumper ut og blir psyka omtrent halveis opp, rigger stand på to kiler, to phantombinere, en 120 slynge med skrubiner og firer av. Oljelukten fra vest bærer bud om at jeg driter i det. Tikker inn en melding om at det snart er middag hjemme så vi bailer. I bilen på vei hjem ser jeg på klokka at det er 12. Mars. Drømmen lever.