"Dette er den flotteste turen jeg har vært på" sier jeg til Mr. Hill mellom sjokoladebitene vel nede på Gjertvassbreen. Det er en forhastet ting å si mens adrenalinet fremdeles bruser i blodårene, men denne gangen føler jeg meg nokså sikker.
 |
| Langs Styggedalsryggen på vei mot vesttoppen |
Det er det klassiske oppspillet til tur. En uke til rådighet og en lang væravhengig ønskeliste fra Tromsø i Nord til Telemark i Sør. Som vanlig ender vi opp på Turtagrø, men til forskjell fra tidligere juni/juli turer her oppe, har vi pakket for skikjøring. Det er kjente omgivelser, men fremdeles er det mange sider av Hurrungane jeg aldri har sett. Dessuten er snøforholdene særs gode for årstiden så mulighetene for noe litt utenom det vanlige er så absolutt til stede.
 |
| Roadside dome life |
Mandag morgen legger vi kjente spor innover mot Skagadalen, men allerede i Skardstølsbotnen legger vi kursen østover forbi høydedraget sør for Kolnosi og sklir ned mot Styggedalsbreen. Herfra følger vi breen til om lag 1500 moh. før vi tar sikte på skaret som leder oss videre til Gjertvassbreen. Været er brukbart, vekslende sikt og temmelig kjølig. Lite som minner om det som står på kalenderen i hvert fall. Vi sklir utover Gjertvassbreen og tar sikte på hengebreen som leder til østryggen på Gjertvasstind. Snøforholdene er faste så vi tar på stegjern og labber til topps med skiene på sekken.
 |
På vei opp mot østryggen av Gjertvasstind
|
 |
| Rikelig med fast og fin snø på breen |
Etter en matbit på toppen av Gjertvasstind (2351 moh) i påvente av bedre sikt, kortsvinger vi oss ned til Gjertvasskaret. Føret er forutsigbart og sammenhengende hele veien ned.
|
|
Nytt verktøy får sine jomfrusvinger ned fra Gjertvasstind
|
 |
| Nordvestflanken på Gjertvasstind. |
 |
| Mr. Hill kjører Nordvestflanken sett fra Gjertvasskaret. |
Her blir det ski på sekken og etter litt stamping er vi oppe på Store Styggedalstind 2383 moh. Norges fjerde høyeste fjell. Videre langs ryggen øker vinden på og det blir riktig så vinterlig. Frosne nesebor og neglesprett i juni! Drømmen lever! Et sted på ryggen omgår vi en eksponert passasje ved å traversere ut i nordsiden hvor en tilsynelatende enkel snørenne ser ut til å lede oss tilbake igjen på ryggen. Det er bratt og eksponert så vi tar frem
tauet. Den "enkle" renna var brattere enn antatt og bød på ubrukelig sukkersnø. Med ski på sekken fikk vi valuta for pengene her fåsds.
 |
| I støtet som en elektrisk ål |
 |
| Full pakke |
 |
| Neglesprett |
Vel oppe på Ryggen begynner været å bli labert og vi er kalde. På en passende flate knepper vi derfor opp
teltet og innordner oss for natten. Vi har bare halvkilos dunposer og det er 10 minusgrader ute, men med alle klærne på er det uproblematisk å holde varmen og vi sover gjennom natten.
 |
| Kaldt på morran |
Neste morgen titter vi ut av teltet og får øye på en helt annen værtype. Fantastisk følelse å våkne her oppe. Burde bli flinkere til å legge inn overnattinger selv om det ofte ikke er nødvendig her til lands. Får mer ut av tiden i fjellet lizzåm.
 |
| Ny personlig høyderekord for telting i Norge. 2360 moh. |
Planen videre er noe uavklart. I kafferusen nede på Turtagrø så vi for oss å traversere ut Styggedalsryggen, fortsette over Centraltind og returnere via Slingsbybreen. På vår ferd videre bortover ryggen åpenbarer det seg imidlertid et annet alternativ som frister mer enn masse småklyving med ski på sekken. Nordflanken bader i morgensol og snøforholdene i denne himmelretningen er bedre enn på mange år. Vi stikker bortom Vesttoppen (2377moh.) før vi returnerer til laveste punkt på ryggen for å vurdere nedkjøringen enda en gang.
Det er styggbratt, spesielt de øverste 30 høydemetrene har passasjer på rundt 60 grader før det "flater ut" når flanken åpner seg lenger nede. De øverste 200 høydemetrene er ifølge
Toppturar i Sogn 50 grader i snitt. Terrenget ser relativt ukomplisert ut og veivalg i forhold til brefallet lenger nede forenkles av snømengdene som fyller igjen det meste av sprekkformasjoner.
 |
| På vei ut i nordflanken |
Mr. Hill er gira på å rappellere de øverste 30 metrene. En veldig ærlig sak. Får etter en del graving rigget et godt feste på en hammer, han firer seg ned og ut av enden på tauet med skiene på. Omtrent midtveis i flanken stopper han opp og venter. Jeg rigger ned festet og pakker bort tauet. Har ingen betenkeligheter med å kjøre helt fra toppen. Spesielt ikke etter at Mr. Hill har kvalitetssjekket snødekket på tau.
Jeg går noen meter lenger mot vest. Her leder en innbydende høyrevendt rampeformasjon inn i selve flanken. Tar på skiene og kikker ned på skituppene. Under dem er det bratt, kanskje brattere enn noen gang tidligere. Låser bindingene i gå modus. Hvis jeg faller her er et vridd kne uansett mitt minste problem. Slipper meg ut i siden og sklir mot høyre. Kutter restene av et gammelt vindpakket flak som forsvinner under meg, men bortsett fra dette er snødekket forutsigbart. Begynner å sette svinger så snart jeg er ute av rampeformasjonen og nyter hvert sekund. Møter Mr. Hill ved bregleppa og vi kjører sammen skikjørers venstre til breen flater ut. Fantastisk!
 |
| Lunsj på breen. Linja vi kjørte gjennom Nordflanken starter i laveste punkt på ryggen |
Etter en bedre lunsj på breen var det cruising tilbake til Turtagrø via Styggedalsbreen og over til Skardsbotn.
 |
| Mr. Hill |
Ennå var det bare tirsdag!
