C.R. Motlandsisen november 2024

Etter temmelig nøyaktig én uke med overbevisende kuldegrader til helt ut på Rogalandskysten, var forhåpningene til sesongens første klatrebare is i Hunnedalen store denne lørdagen. En svært prematur rekognoseringstur med bil på tirsdag var for lengst glemt og forholdene virket lovende fra bilen sammen med Jon Egil innover fv45 denne morgenen. Ingrediensene vi hadde å forholde oss til var altså en uke med barfrost og et lite døgnferskt snødryss på toppen. Antagelsen var at linjer med god vannføring ville ha best forhold da brå barfrost ofte kan kutte tilførsel av nytt vann når bakken fryser uten et isolerende snødekke i forkant. 

Motlandsisen sett fra veien. 

                     

En udiskutabel klassiker for graden i nedre Hunnedalen er Motlandsisen. En slak foss leder deg over i et langt gjel hvor enkel transportklatring best egnet for tidlig sesong brytes opp av fine moderate taulengder hele veien til toppen av platået. 

Innpåmarsjen

Linja ser umiddelbart klatrebar ut fra veien og rutas slake karakter passer fint som sesongstart når isen er luftig og ukonsolidert. Ingen vits å dvele ved beslutningen. Mildværet kommer allerede i morgen. Bedre blir det ikke. 

Jon Egil følger på første lengde

Første stand. Skruer økser og en BFK

Omtrent midtveis ligger en taulengde som ikke synes fra veien. Her snevrer gjelet seg inn til en slags kamin, vannet må renne litt fortere og denne kan bruke litt lengre tid på å fryse skikkelig. Mange har endt opp med overraskende bails her tidligere, men i dag er det heldigvis klatrebart og turen kan fortsette. 

Kaminlengden omtrent midtveis.

Etter kaminlengden deler gjelet seg og man fortsetter vannveien mot venstre. På gode forhold er dette en av rutas fineste taulengder, men i dag ser det dessverre vått og litt suboptimalt ut. (Tok visst ingen bilder av denne lengden) Hadde antagelig snudd her hadde jeg visst hvor suboptimalt det faktisk skulle vise seg å være, men ofte ender man jo opp med å klatre til stand når man først har startet på noe. På rappell ned igjen sparker jeg løs en stor sopp som bekrefter at beslutningen om å klatre dette kanskje ikke var min beste, men det går jo heldigvis ofte bra. 

Vår siste lengde

En slakere lengde til leder til det brekker inn over platået og den siste bonuslengden åpenbarer seg. Denne er åpenbart i kjempedårlig forfatning nå så vi vender nesen ned igjen. Med doble 70 meters tau løser returen seg med 4 rappeller fra trær og litt bratt skogsvandring. Takk for turen! 

Aller siste opptaket var i tynneste laget i dag

En gammel sliter

                     

"Trip trap" Hunnedalen

Sander på andre lengde. En pipete og arbeidssom affære. 

Lufter hunden og scroller litt på mobilen, vel vitende om at faren for å tråkke i hundedritt øker med om lag 75%. Det tikker inn noen bilder og en forespørsel om klatrepartner på messenger gruppa for is i Rogaland fra Sander. Det har vært kaldt i noen uker nå og RV 45 aka "the candystore" aka Hunnedalen byr på forhold helt til bunns. Bildene er av en linje kalt "trip trap"og jeg har aldri sett denne i mer innbydende stand. Svarer "jeg er med" på ren refleks. Har egentlig planlagt hjemmekontor kun avbrutt av et par timers trim i arbeidstiden (ishockey) med en kollega på universitetet, men om man tøyer begrepet litt er vel dette også innafor. 

Første lengde

Møter Sander i Byrkjedal klokka 10 etter et par timers hjemmekontor og kaffe. Lavalpin start der altså. Vrenger Tom cruisern godt ut i grøfta under linja i håp om å få litt utfordringer med fremkommeligheten, men blir som vanlig skuffet. Det er lite snø så anmarsjen går effektivt gjennom småbjørkeskog og steinur. 

Første lengde

Vi starter uten tau og får etter første opptak øye på den første av de to markante pillarene på ruta. Det ser lovende ut, men må definitivt renskes litt vei opp for å få plass til kropp og skruer. 

Andre lengde åpenbarer seg og rutas navn gir mening

Sander starter på andre lengde

 

Sander er motivert og klasker seg trygt og metodisk opp lengden bestående av blomkålis og hule formasjoner. Skruer fikk han jaggu også plassert. Bra jobba. 

Undertegnede får smake på førjulspumpen på tredje lengde.

Neste lengde var min og bød på bedre is og en fin bratt avslutning. #Drømmenlever

Sander på den obligatoriske 4 og siste taulengden

Til slutt ekspederte Sander en trivelig fjerdetaulengde ikledd tøffe solbriller mot spindriften før vi vendte nesene hjemover samme vei via tre rapeller og litt vassing.

De to pillarlengdene er klassiske og ruta anbefales derfor på det varmeste om du er så heldig å finne den i gode forhold.  Sjekk ut Bratte linjer for beta. Takk for turen Sander! 

Mini C.R. (Crag rapport) "Memphis" Hunnedalen

Memphis øvre del badet i desembersol

Knallvær, lørdag og ingen forpliktelser. Trøtt i trynet etter noen lange dager med industrielt arbeid for KVT i Sogn, men søstersen er gira, drømmen lever osv. Lavalpin start og to kanner kaffe senere befinner vi oss i dalen med stor H, the candystore langs FV45. Du gjettet riktig, Hunnedalen. En periode med stabilt vintervær, noe som i Rogalands målestokk vil si tre dager med blått på målern har resultert i feiende flott skiføre og noe is. 

Anmarsj på henholdsvis truger og fjellski fungerte utmerket i dag. 

Parkerer i lomma på venstre hånd like før Hunnevatn, hilser pent på to lokale briter som også har økser på sekken og vender nesa mot lia på andre siden av veien. Memphis syns ikke fra veien, men dens tynnere nabo Elvis ses godt og lover bra for isforholdene. 

Memphis til venstre og Elvis til høyre. 

Rundt åtti meter med fin klatring hvorav de siste meterne mot toppen gav mest motstand i dag med vindherjet is og litt pipete stemning. Stand i stor stein på toppen.

Noe så sjeldent som isklatring i sola. Kalde fingre likevel fåsds. 

 Godt å komme seg ut i bakgården igjen. Alpenglow, godstemningsomisogndal og retur med hodelykter via litt nedklatring i toppen og en lang V anker rappell. Takk for turen søs. 

C.R. "Røde kors isen"

Kaffe, havregrøt og amerikansk valginnspurt. Trump vinner presidentvalget. Kjipern. Trenger en opptur. Kjører Yaris til Hunnedalen,FV45, the candystore. Etter en bomtur i mørket tidligere i uken var det duket for årets første tur på is. Statoilkaffen er fortsatt lunken når jeg kommer frem. SvilandFTW. Tørr høst og lite sig begrenser mulighetene litt, men fortsatt masse å ta av. Bestemmer meg for "Røde kors isen" mye vann, masse is, lang og lett, mulighet for brattklatring på slutten, men vanskelighetene omgås via laksetrapp til høyre. Wi3 i føreren. Perfekt. Enkel retur mot nordøst. Svaberg og tynt tørt snødekke i dag. 

"Røde kors isen" 

But first, let me take a selfie. 

Topplengden

Tykt og fint i dag. Bladene er fortsatt skarpe.

Like før toppen

Oppe

C.R. "Roadside climbers"

Mandag. Melding fra Ed, også kjent som "Kongen av soft skills":  "Gira på å prøve å finne is imorgen?" ---- Etter to uker med kortsvinger og graving i snøen er det ingenting som frister mer enn litt god gammeldags isklatring. ---- "Gira!"

Ed ankommer hulen. 

Tirsdag. Ed plukker meg opp 07:15. Opp på morran og hjem til middag. Liker det. Regn og plussgrader i Sandnes, men vi vet bedre. I Hunnedalen er isen blå og vi bestemmer oss for "Roadside climbers" en av områdets ubestridte klassikere. Kort anmarsj og bratt fin is hvor den siste tidens snøvær forhåpentligvis ikke har fått feste.

Et par blå grader og masse fersk vindtransportert snø. Klarer såvidt å motstå REGOBS fristelsen og fortsetter mot fossen. 

"Roadside climbers" (WI5) 

Jeg tar første lengde. Har ambisjoner om å strekke tauene helt ut, men isen er hul og skjuler et forræderisk snølag. Tidkrevende banking og rensking hele veien. Klatringen er flott, men krever skjerpet hode og forsiktighet. Artig læll. Tar stand etter 30 meter i hula hvor jeg snudde med Christoph under en storm i fjor. Ed følger, bekrefter de krevende forholdene (heldigvis) og leder kjapt videre opp søyla til høyre med noe mer homogen is.

Første lengde

Andre lengde

Ed på stand

Etter litt mat og ingefær-te på hylla strekker jeg tauet videre opp en transportlengde før siste søyle. Ed advarer meg om at toppen ofte er tynn. 20 meter senere fikk jeg bekreftelsen. Turte ikke høgge i den skjøre isen, men fikk karret meg forbi ved å legge hele armen inn i et smeltehull og mantle. Bratt snø ut tauets lengde til stand i to avbundne mose-økser og en skrue. #Drømmenlever 

Snømengdene på returen mot øst fikk oss nesten til å angre på at vi ikke valgte ski i dag, men bare nesten. 

Fersk vindtransportert snø

Nordflanken på Store Styggedalstind

"Dette er den flotteste turen jeg har vært på" sier jeg til Mr. Hill mellom sjokoladebitene vel nede på Gjertvassbreen. Det er en forhastet ting å si mens adrenalinet fremdeles bruser i blodårene, men denne gangen føler jeg meg nokså sikker. 

Langs Styggedalsryggen på vei mot vesttoppen

Det er det klassiske oppspillet til tur. En uke til rådighet og en lang væravhengig ønskeliste fra Tromsø i Nord til Telemark i Sør. Som vanlig ender vi opp på Turtagrø, men til forskjell fra tidligere  juni/juli turer her oppe, har vi pakket for skikjøring. Det er kjente omgivelser, men fremdeles er det mange sider av Hurrungane jeg aldri har sett. Dessuten er snøforholdene særs gode for årstiden så mulighetene for noe litt utenom det vanlige er så absolutt til stede. 

Roadside dome life

Mandag morgen legger vi kjente spor innover mot Skagadalen, men allerede i Skardstølsbotnen legger vi kursen østover forbi høydedraget sør for Kolnosi og sklir ned mot Styggedalsbreen. Herfra følger vi breen til om lag 1500 moh. før vi tar sikte på skaret som leder oss videre til Gjertvassbreen. Været er brukbart, vekslende sikt og temmelig kjølig. Lite som minner om det som står på kalenderen  i hvert fall. Vi sklir utover Gjertvassbreen og tar sikte på hengebreen som leder til østryggen på Gjertvasstind. Snøforholdene er faste så vi tar på stegjern og labber til topps med skiene på sekken.

På vei opp mot østryggen av Gjertvasstind

Rikelig med fast og fin snø på breen

Etter en matbit på toppen av Gjertvasstind (2351 moh) i påvente av bedre sikt, kortsvinger vi oss ned til Gjertvasskaret. Føret er forutsigbart og sammenhengende hele veien ned.

Nytt verktøy får sine jomfrusvinger ned fra Gjertvasstind

Nordvestflanken på Gjertvasstind. 

Mr. Hill kjører Nordvestflanken sett fra Gjertvasskaret. 

Her blir det ski på sekken og etter litt stamping er vi oppe på Store Styggedalstind 2383 moh. Norges fjerde høyeste fjell. Videre langs ryggen øker vinden på og det blir riktig så vinterlig. Frosne nesebor og neglesprett i juni! Drømmen lever! Et sted på ryggen omgår vi en eksponert passasje ved å traversere ut i nordsiden hvor en tilsynelatende enkel snørenne ser ut til å lede oss tilbake igjen på ryggen. Det er bratt og eksponert så vi tar frem tauet. Den "enkle" renna var brattere enn antatt og bød på ubrukelig sukkersnø. Med ski på sekken fikk vi valuta for pengene her fåsds.

I støtet som en elektrisk ål

Full pakke

Neglesprett

Vel oppe på Ryggen begynner været å bli labert og vi er kalde. På en passende flate knepper vi derfor opp teltet og innordner oss for natten. Vi har bare halvkilos dunposer og det er 10 minusgrader ute, men med alle klærne på er det uproblematisk å holde varmen og vi sover gjennom natten.

Kaldt på morran

Neste morgen titter vi ut av teltet og får øye på en helt annen værtype. Fantastisk følelse å våkne her oppe. Burde bli flinkere til å legge inn overnattinger selv om det ofte ikke er nødvendig her til lands. Får mer ut av tiden i fjellet lizzåm. 

Ny personlig høyderekord for telting i Norge. 2360 moh.

Planen videre er noe uavklart. I kafferusen nede på Turtagrø så vi for oss å traversere ut Styggedalsryggen, fortsette over Centraltind og returnere via Slingsbybreen. På vår ferd videre bortover ryggen åpenbarer det seg imidlertid et annet alternativ som frister mer enn masse småklyving med ski på sekken. Nordflanken bader i morgensol og snøforholdene i denne himmelretningen er bedre enn på mange år. Vi stikker bortom Vesttoppen (2377moh.) før vi returnerer til laveste punkt på ryggen for å vurdere nedkjøringen enda en gang. 

Det er styggbratt, spesielt de øverste 30 høydemetrene har passasjer på rundt 60 grader før det "flater ut" når flanken åpner seg lenger nede. De øverste 200 høydemetrene er ifølge Toppturar i Sogn 50 grader i snitt. Terrenget ser relativt ukomplisert ut og veivalg i forhold til brefallet lenger nede forenkles av snømengdene som fyller igjen det meste av sprekkformasjoner. 

På vei ut i nordflanken

Mr. Hill er gira på å rappellere de øverste 30 metrene. En veldig ærlig sak. Får etter en del graving rigget et godt feste på en hammer, han firer seg ned og ut av enden på tauet med skiene på. Omtrent midtveis i flanken stopper han opp og venter. Jeg rigger ned festet og pakker bort tauet. Har ingen betenkeligheter med å kjøre helt fra toppen. Spesielt ikke etter at Mr. Hill har kvalitetssjekket snødekket på tau. 

Jeg går noen meter lenger mot vest. Her leder en innbydende høyrevendt rampeformasjon inn i selve flanken. Tar på skiene og kikker ned på skituppene. Under dem er det bratt, kanskje brattere enn noen gang tidligere. Låser bindingene i gå modus. Hvis jeg faller her er et vridd kne uansett mitt minste problem. Slipper meg ut i siden og sklir mot høyre. Kutter restene av et gammelt vindpakket flak som forsvinner under meg, men bortsett fra dette er snødekket forutsigbart. Begynner å sette svinger så snart jeg er ute av rampeformasjonen og nyter hvert sekund. Møter Mr. Hill ved bregleppa og vi kjører sammen skikjørers venstre til breen flater ut. Fantastisk! 

Lunsj på breen. Linja vi kjørte gjennom Nordflanken starter i laveste punkt på ryggen

Etter en bedre lunsj på breen var det cruising tilbake til Turtagrø via Styggedalsbreen og over til Skardsbotn. 

Mr. Hill

Ennå var det bare tirsdag!