fredag 29. november 2013

Hunnedalen vinter, C.R. "Skottish lookalike"

Brunfargen hadde fremdeles ikke falmet etter Tyrkiaturen da gradestokken på kjøkkenet begynte å krype ned mot den signifikante nullen. Alle Rogalendinger med økser og jern i boden vet at "Når det regner i Stavanger, fryser det i Hunnedalen". Etter en prematur midtukestur med tausoloering og påfølgende bail var det derfor duket for søndagstur med bankebolter, stubbies og nær familie.


Roadside climbers. Linja til venstre heter "Tveitaisen" og er snart klar. Linja vår ligger lenger oppe. 

"Skottish lookalike" To lengder. Mye fjellsikringer under de nåværende forholdene, men en og annen stuttskrue var ikke å forakte.

#lvngthdrm

Søstersen følger på første lengden

Skruene på selen var bare til pynt i dag. Andre lengde.
Noe annet enn sesongstart på GT fåsds
Toppjøggen

"Jeg vekslet på å tenke at jeg hatet deg og fy faen så fett!"

mandag 25. november 2013

Geyikbayiri C.R.


Sammen med et knippe nøkkelpersoner i Grenlandsmafiaen, daglig leder i Norges Boltefond og en kar fra Fredrikstad dro jeg i høst en tur til Geyikbayiri i Tyrkia for å dyrke sportsklatring og bidra til en smertefri overgang fra stein til is hjemme i Norge. Sjekk ut følgende bilde C.R. for inspirasjon og beta hvis du tenker å ta turen!

Tufaklatring kan ved første øyekast virke avskrekkende, men fortvil ikke. Tak dukker opp på de merkeligste steder og i alle former og fasonger. Her finner Larsorama en kjærkommen mugge på klassikeren "Sabotaj" (7b+) sektor Magara. 

Solen går ned i 17 tiden og det er middag klokka 18 på Josito hvor vi bodde. Vær forberedt på lange sosiale kvelder. 

Campinglivet på Josito er bedagelig for gutter som har vært ute en vinternatt før. Ta med deg en teltstol så sparer du ryggen.

Hviledagstålmodighet er en dyd. Profesessor Jarle er rutinert og leser lettbeint kiosklitteratur mens kroppen restituerer. 

Det er over 750 ruter i gangavstand fra campen. For noen av sektorene er anmarsj er et fremmedord. 

Fører fås kjøpt på stedet, sjekk pdf oppdateringen for nedgraderinger før du spretter persepilsen så unngår du å bli skuffet!

Josito har WIFI, men det er mange om beinet på kveldstid. Sjakk er fullstendig analogt og funker uansett. 

Rutene i Geyikbairi bratner og blir hardere mot toppen. Heldigvis for tickesyke nordbaggar med 8a konto er det vanlig med både ett og to snuanker underveis i rutene. Kryss i boken er ditt minste problem. (Sektor Trebenna) 

Mange av rutene har faste slynger på strategiske steder. Vær kvalitetsbevisst! Herr Jarle byttet ut cruxslynga på "Anaconda" (7c) før sine redpointpress. (Sektor Trebenna) 
Det løser seg... (Anaconda) 

Eksponeringsproblematikk med motlys i Trebennas mange huler kan løses med med svart hvitt og silhuettering eller blits. 

Dårlig pump? Fortvil ikke. Knelåser kastes etter deg i Geyik. Knee pad er for småjenter med osteoperose. (Herr Jarle på "Anaconda" 7c) 

Tufaklatring er som å klatre jævli dårlig konstruerte stiger. Formann sender "No money, no dance" (7c) på Trebenna.  
Vi tilbrakte mesteparten av tiden på skyggecragget Trebenna. Sarkit i bakgrunnen blei for varmt i Novembersola. Overskyede dager er det lite av her nede.   

Den største og mest kommersialisert av campene her nede. God Tyrkisk mat og ordnede forhold etter der Deutsche standard, men det hadde nok føltes bedre å bidra til den lokale økonomien i større grad.  

Vi outsourcer middagen til nærliggende Climbers Garden en kveld. Lillegutt aka sweetboy er fornøyd med biffmiddagen.  

Det er fullt mulig å oppnå god stemning uten allsang og ord for dagen.
"Det er et partytriks du får mus av. Du vasser ikke i det, men du får mus." 

Informasjon om import av gatehunder finnes på mattilsynet sine hjemmesider

Antalya ligger 45 minutter unna dersom du skulle ha behov for et skumparty eller en spritmelon. 

Ikke til å legge skjul på at Geyik er en fjellregion. Her ses Geyik Sivrisi (1715m) fra Josito. 

Boltene i Geyikbayiri er av god kvalitet og står der du vil at de skal stå. Lars C.  støter seg gjennom toppcruxet på "S-Klasse" (7b+) 


Deilig å klatre i et varmt land uten å frykte for livet sitt grunnet boltekvaliteten. Det er tyskere som står for mye av utviklingen her nede og limboltene ser upåklagelige ut. Ordnung must sein. 

http://wvcats.com/diseases_contracted_from_cats.htm 

Villkattene i områdets favorittmat er kjøttbollesmørbrød fra Josito. 

"Be yourself" på Trebenna er hjemsøkt av nedgraderingsspøkelse og står nå i (7b+) 

Utsikt over en av fjellandsbyene ved Geyikbayiri. Fjellet i bakgrunnen er høyere enn Galdhøpiggen fåsds. 

Noen av hulene i de sydvendte sektorene har skygge med god margin. Lars C. klatrer på Magara. 

Er du glad i bikkjer, knelåser og god stemning er Geyikbayiri noe for deg. Mer info her

onsdag 30. oktober 2013

Joika tube!

Jeg pleier vanligvis ikke gjøre dette, men pokker heller!

Under litt oppsøkende youtubing her om dagen kom jeg over følgende joika yolo pride living the american dream in your paleface klipp. Jeg er lamslått, det finnes ikke ord. Dette sprenger joikaskalaen i alle retninger.

tirsdag 22. oktober 2013

C.R. Mallorca

I uke 41 var det duket for høstferie i Rogaland. Min kjære samboer er i tillegg til sitt daglige virke i skoleverket en flittig leser av drivern (har lest alt!) og fikk for et års tid siden nyss om at på Mallorca var klatre/bade ratioen etter alt å dømme meget gunstig. Jeg var også gira og før vi visste ordet av det satt vi på flyet med Ryan til rosinøya. Lvngthdrm! 

Etter en uke på denne perlen av en charterdestinasjon i middelhavet med klatring hver dag, 1000km i en smartbil og et snev av min stadig tilbakevendende Font-albue ser jeg ikke annen mulighet enn å godkjenne Mallorca som Joikadestinasjon. 

Mangelen på klatrebilder er et resultat av å være to på tur. Baklager på det groveste.  


Utsikt mot nordøstspissen av Mallorca på returen fra La Creveta.

Rosmarinus officinalis fåsds

Kulmineringen av ferieklatring på Mallorca. Her på Cala Magraner. Østkysten. 

Joika Pride! Vi klatrer den klassiske boltede multipitchen "La ley del deseo" på Sa Gubia. Seks taulengder og en ørliten ryggtravers.
Summit! 

Solnedgang fra et tårn nord for Port de Pollenca

Klatrefeltet ved Port de Sóller omgitt av skumle skyer. 

Solnedgang over Port de Sóller


onsdag 2. oktober 2013

Høstuke i Uskedalen. Taremarebyen (variant), Uskedalsdiederet m.m.


Øktertindveggen i all sin prakt. 
Høst, Uskedalen og forhold. En sjelden kombinasjon av ord, men ikke desto mindre fantastisk! Etter noen uker med jobbing for HIT i Bø og en spontan helg på NKF sitt rednings og metodeseminar på Kolsås vendte jeg nesen mot Uskedalen. Her møtte jeg først opp med klatreren, familiefaren, sykepleieren, redningsmannen og svensken Jakob. Han hadde to halve dager til rådighet i dalen med stor U midt mellom kveldsdugnad i barnehagen og en storstilt øvelse med NARG (Norges Alpine RedningsGrupper) i samme dal.
Vi begynte med en tur på ruta "Alkymisten" på Vetletindpillaren. Tre stjerner var etter min mening i overkant, men det var likevel digg å komme seg i veggen etter en periode med mye jobbing og lite privat utfoldelse. Etter en natt i hytte på Rabben camping startet vi grytidlig fredag morgen og la i vei mot...

Uskedalsdiederet

Denne ruta har oppnådd klassikerstatus og med god grunn. Selv om mye av ruta faller inn under kategorien "hei og hå" er det også en del flott diederklatring og noen taulengder med litt luft under baken like før uttopping i flotte omgivelser på nordryggen av Vetletind. Et par av femmerlengdene er etter min mening noe stive for graden fåsds, men det er helt greit for seksminlengden i toppen er lett så det jevner seg ut. 


Mye dieder for pengene. Jakob jakter på sola. Første femmerlengden.

Traverslengden etter cruxet. 
 
Etter å ha levert Jakob hos vennene sine i NARG på Rosendal fjordhotell rakk jeg såvidt en dusj og en klesvask før kvinnen i mitt liv ankom fra Sandnes for en liten helgeutflukt. Siden Vetletindpillaren var lagt beslag på i forbindelse med øvelsen både lørdag og søndag fikk vi muligheten til å se oss rundt på noen av de mindre klatrede rutene i dalen. Lørdag klatret vi "Hvorfor er ikke denne gått før?" på Akslo. Artig diederrute langs store formasjoner.  

Linda følger på "Hvorfor er ikke denne gått før?" (5+) på Akslo. 



Er skjev hjelm det nye?


Søndag gikk vi ruta "Jomfruer i nød"(4+). Stikkord: graving med nøttepirker etter plasseringer, fastkilte rappeltau og bedre stemning enn i Sogndal. Lvngthdrm!  


Linda cruiser første lengde på "Jomfruer i nød" (4+)

Vel nede igjen i dalen på søndag ettermiddag var det på tide med nok et partnerbytte. Linda måtte hjem til Sandnes på jobb, men L. C. tok velvillig over stafettpinnen og ankom torsdag kveld etter en syv timers biltur fra Fredrikstad. Respekt.Vi har klatret en del taulengder sammen før så tidlig neste morgen hiver vi oss rett over godsakene...

Taremarebyen

De to første sjumin lengdene går lett.  Akkurat som Meling beskrev det på 8a.nu, ”Soft” stod det i kommentarfeltet. Haha! Sikkert gradert av noen fjellnisser med rappelåttere, sokker i skoa og 700 grams bollehjelmer en gang på starten av nittitallet. Vi er den nye vinen med lettvektsutstyr og buldrestyrke. Det føles grisebra!


L.C. følger på første lengden. Yosemite stemning!
Rompe, finger, hånd, neve så standplass. Lvngthdrm!

Bare en sjuminlengde igjen nå, den det er bilde av en smilende fyr på i føreren. Yrjan var det visst, en laid-back trivelig type jeg holdt kurs med på Sotra en gang. Loffa rundt i sjøstøvler og dunis hele helga og preka om hvor bedagelig anlagt han var. Laybackinga opp cruxdiederet er alt annet enn bedagelig fåsds. Smør under beina og pølsefingrene mine passer ikke. FAEN! føttene popper og jeg henger brått i tauet, fires kjapt ned til stand av L.C. og trekker tauene igjennom. Redpoint får være greit det også. Neste forsøk går bedre, men det er bare såvidt jeg forserer første diederbulken.


Undertegnede slapper av mellom bølgene på tredjelengden.

Får samlet meg og begynner på neste bulk. Denne må jo være lettere, er jo tross alt bare sju minus... WTF? Like tynt og fremdeles dårlige føtter? Jeg tryner igjen og denne gangen er det bare OPP som gjelder, grisedrar meg forbi og synker sammen i selen på standplass. L.C. grynter seg opp på topptau, i fri selvfølgelig. ”Stickin-it”.

Neste lengde er seks pluss, men det ser kjipt ut. L.C. banner og steiker og bruker lang tid. Jeg hører noe mumling om sandbag, men han kommer seg omsider til standplass i god stil. Jeg følger greit på topptau, men anerkjenner vanskelighetene fra skarpendens perspektiv.
Fjerde taulengde. Bohus-sekspluss. 

 Neste lengde er også sekspluss og går relativt smertefritt langs et romperiss forbi en borrebolt. Fantastisk rute med en lei bismak av A0, neste gang...

Andre taulengde på varianten. Krem.
Dagen etter er vi slitne så vi bestemmer oss for å prøve på en nytur. Noen nye taulengder ble det, men en fullstendig bestigning får vente til våren, varmere vær og lengre dager. Uansett aldri noen skam å fønke bailefunken. 

Bailefunk! 
Snart...